Gruveselskapet AS Sydvaranger ble som kjent startet i 1906. Kommunen, som på den tiden også het Sydvaranger, besto bare av rundt 1900 sjeler,og hadde  naturlig nok lite å bidra med, så gruveselskapet måtte selv sørge for alt av infrastruktur.  De bygde veier og sørget for boliger til de ansatte.  Senere sørget de for kloakk og gatelys.  Etter krigen måtte de bygge opp på nytt. Kommunen fikk både kirkeorgel og svømmehall  som gave fra AS Sydvaranger. Så langt er alt greit, hadde det ikke vært for at flere år etter at gruvedriften er nedlagt, så surfer  vi ennå på midler herfra.  Etter at Staten hadde solgt aksjene, ble 120 millioner kroner overført kommunen, og pengene fikk raskt navnet  "sydvarangerarven" på folkemunne.  Men et slikt navn kunne man selvsagt ikke bruke i en sosialdemokratisk småborgerkommune, noen kunne jo komme til å tenke over hvordan verdiene ble skapt.  Så istedet valgte man det særdeles  dekkende navnet "P 120".  Og det verneverdige gruvetunet i Bjørnevatn blir ivaretatt takket være fondsmidler som skulle komme ansatte og pensjonister til gode

I tidligere tider var det så som så med bruk av personlige verneutstyr, men etterhvert ble dette påkrevd.  Hjelm, hørselvern og vernesko var påbudt, men i finknuseverket i Kirkenes var det så mye  støv at man også måtte ha støvmaske.  Og er man ihuga røyker, ja da har man et problem.
Men en mann visste råd; han skar hull i støvmaska, slik at den ikke hindret ham i å gå rundt med  sneipen i kjeften samtidig som han etterlevde maskepåbudet.
I dag er mannen død - av lungkreft.

Like utenfor sørporten til det vi kjenner som jernlageret, lå støperiet. Støperiet  var privateid, og dets oppgave var å støpe maskindeler til gruve og fabrikk- virksomheten.  Sammen med dreiere fra mekanisk verksted konstruerte man også den såkalte Kirkenesmotoren, en ensylindret motor som det kun ble laget ti stykker   av.  
Etter krigen, da folk manglet alt, lagde man vaffeljern og utslagsvasker, og kasserollen som er avbildet her.  For å få dette til måtte man smelte opp det man kunne finne av aluminiumsskrap, bl.a. samlet man opp tyske granat-hylser.  Den siste gang støperiet var i bruk, var under femti års jubileet i 1956.   Men da som garderobe for festdeltakerne.

Enhver nyansatt på selskapet kunne vente seg en slags form for mobbing de første dagene.  Ofte var det uskyldige saker, som å sende novisen på verktøybua etter ei bøtte spillolje eller en amboltklang.  Det er vel egentlig ikke så merkelig at de gikk på limpinnen, tross alt finnes det jo verktøy som heter både kjerringkjeft og griserumpe.  En mann advarte sønnen mot denne mobbingen, så når sønnen på sin første dag på selskapet fikk anvist arbeidsoppgave av formannen svarte han: "Ha, ha, du lure ikke mæ din hæstkuk ; gjør det sjøl."   For de fleste var denne mobbingen kortvarig.  Verre var hvis man hadde dårlig anlegg for intellektuelle sysler, som f.eks. å kunne lese og skrive.  Da kunne man nemlig risikere å bli mobbet  hele sin yrkesaktive karriere.  Det var særlig en i sepverket som fikk gjennomgå, mannen var nemlig særdeles naiv, så det gikk sport i å lure ham.  F.eks. når den årlige eplekassa  ble utdelt.   Da sluttet man nemlig å snakke om været, for da besto kaldpraten av hvorvidt man hadde hentet eplekassa eller ei. En mann hevdet at han hadde valgt druer, så den naive lagde et hælvetes liv på lageret, han skulle også ha druer.  Ved et annet tilfelle løy guttan at i år, da blir det ikke epler,  istedenfor skal alle få en hundehvalp.   Etter lang tids grubling gikk mannen til verksmesteren og  klaget sin nød; han hadde drøftet det lenge med kjerringa si, de kunne ikke under noen  omstendigheter holde hund!
I begynnelsen kom bentonitten til pelletsproduksjonen i sekker, og det ble sjauet i land på akkordbasis.   Dette var svært tungt arbeid.  Den naive gikk til sjefen sin og forlangte å få være med  på sjauingen til tross for at han nærmet seg sytti år;  guttan hadde nemlig løyet til han at det var  sjømannsskatt på lossearbeidet.  Men alt har en slutt:  Det hender at en skoffeltann faller av under lasting og følger med jernbanen til Kirkenes.  Disse kan utgjøre stor skade hvis de kommer inn i finknuserne.   Guttan  løy til den naive at  verksmesteren hadde utlovet finnerlønn på kr.50,- til den som forhindret at en tann falt i knuseren.   Den naive tok oppstilling, og etter han hadde stått ved materbeltet nesten et helt skift, kom det tilfeldigvis ei tann på beltet.  Den naive kastet seg på  beltet og fikk berget tanna.  Det var såvidt han ikke havnet i knuseren selv. Den tunge tanna slepte  han opp på verksmesterens kontor, og forlangte utbetaling.  Verksmesteren skjønte straks hvordan det lå an. Han ga den naive en femtilapp fra egen lomme, innkalte guttan og ga klar beskjed: Nå er det nok!
Men om man er aldri så naiv, kan man jo ha andre "ferdigheter".  Mannen jeg har omtalt her hadde nemlig et kjønnsorgan av så ruvende karakter at enkelte snakket om det flere år etter at mannen var pensjonert.

Ifølge legenden forsvant det verdier for enorme summer ut porten.  Stort sett var det guttan på gulvet som fikk skylden, men bildet er nok en tanke mer nyansert.  Det berettes blant annet at hvis  man skrapet litt av malingen av leiefirmaenes medbrakte maskiner, ville man før eller senere  komme fram til selskapets gule.  Og før man kom så langt, hadde man gjerne skrapet fram fargene  til de leieselskapene som hadde stjålet maskinen tidligere.   Det berettes også at enkelte som hadde  tilgang til å rekvirere varer fra butikker utenfor porten, så seg i stand til å gjøre sin private  julehandel på selskapets regning.  Bruken av såkalte "byrekvisisjoner" ble kraftig innskjerpet  tidlig  på åttitallet.
Noen gjenstander hadde sin egen tiltrekningskraft.  F.eks. syrefast stål  som har den egenskap at ikke magneten henger fast på det.  Men herregud så godt syrefast stål satt fast i fingrene på folk.
Men kostnader til tross; en av tyverienes absolutte ti på topp er denne:  En morgen i sepverket så man til sin forferdelse at et av toalettene manglet en viktig ting; Toalettringen og lokket var nemlig stjålet.  Det var bare en ting å gjøre, nemlig kjøpe en ny, for ring og lokk måtte man jo ha.   Da man kom på jobb dagen etter, var den nye stjålet, og den gamle satt tilbake på plass.

Alle husker selvsagt stemplingskortene, men ikke alle er klar over hvordan de ble laget.  På blikkskilt som dette ble den ansattes arbeidsnummer og navn stanset inn.   Skiltet måler 60 x 110 millimeter.  Skiltene  over de ansatte ble satt inn i en maskin. Deretter ble stemplingskortene kjørt gjennom, slik at hvert kort fikk den ansattes navn og arbeidsnummer påtrykt.  Deretter snudde man kortene, og ga dem  påtrykk også på den andre siden.  Maskinen og blikkskiltene eies i dag av Sør-Varanger museum.

Å godsnakke med sjefene med henblikk på skaffe seg  fordeler har vi som kjent et godt norsk  ord for, nemlig "rævsleiking".  Og rævsleikingsfaktoren var til tider betydelig på selskapet. Så derfor kan han jo settes i et visst perspektiv, Bjørnevatnmannen som gikk til stigeren og ba om å få skrevet ut en bundt streng.  Han og kona skulle nemlig på ferie til syden.  Stigeren lurte selvfølgelig på hva fanden mannen skulle med streng i  syden.  "Jo , sa mannen, jeg  skal lage et oppheng sånn at tunga henger ute.  Jeg vil så gjerne at den skal bli naturlig brun!"

Dette merket i sølv ble delt ut sammen med sølvbolle og diplom til de ansatte som hadde oppnådd tjuefem års fartstid på selskapet.  Merket var av 925 sterling, altså en høyere sølvgehalt enn vanlig. Egentlig heter den direktør Behrens minnenål. 

 Sydvarangers anlegg dominerer omgivelsene, og har derfor hatt symboleffekt.  Bildene viser medaljer som ble brukt ved Finnmark Damekors fylkesstevner i Kirkenes og Bjørnevatn.

 
Selskapet har i årenes løp laget en del gjenstander med motiv fra driftsområdene. Fatet til venstre viser sepverkmagasinene og dampsentralen.  Foran magasinene  kan man tydelig se skinnegangen til jernbanen for interntransport. Skjeen midt på bildet er åpenbart laget til femtiårsjubileet.  Denne er i stål, men en utgave i sølv uten logo og 50 års merke er også laget.  Smørkniven til venstre aner jeg ikke opprinnelsen til.  Er det noen der ute som vet mer om disse tingene?  I så fall kan dere henvende dere til meg.  Og er det noen som har  sydvaranger trofeer som de kan tenke seg å avhende, så er jeg villig til å diskutere pris.
 

Sydvarangeransatte har gjennom årene blitt beskyldt for så mye latskap og skoft at det er rent  sagt utrolig at vi faktisk klarte å få malmen ut av gruva, videreforedle den, og laste den ombord i  båter.  På en stor bedrift er det jo lettere å lure seg unna, og jeg kjenner til en mann som fikk et lite flatterende ettermæle:  Etter tredve år på selskapet, hadde han ikke trengt å vaske seg på fingrene en eneste gang når han forlot arbeidet.  Etter hva jeg kjenner til har heller ikke de to neste generasjonene i mannens nedadstigende linje "kleppe" i arbeid, så her snakker vi vel om  genetiske betingelser.  Og ikke nok med det:  En småskoleklasse var en gang på besøk oppe i verket.  Formålet var et slags prosjekt hvor de skulle se hvordan det så ut der foreldrene arbeidet.  Etter besøket skulle de tegne  noe av det de hadde opplevet; omlag nitti prosent av ungene tegnet en mann som satt og røkte!
Og det er jo heller ikke til å stikke under en stol at ikke alt fravær har vært legitimt.  Det har jo vært tilfeller hvor folk har meldt seg syk over telefon med full pub-støy i bakgrunnen.  Til fortvilelse for formannen, og ellevill latter fra resten av skiftet.  Best var dog de guttan i pelletsverket som  måtte  forlate en fest til fordel for nattskift.  På vei opp seppenbakken ombestemte de seg, de fant ut at de  heller skulle ringe fra seppen og melde seg syke.  Først ringte den ene og sa han dessverre ikke kunne gå på arbeid, han var blitt syk.  Den andre ventet i fem minutter, hvorpå han ringte opp og sa "æ e syk, æ å".
Ved jevne mellomrom har bedriften hatt kampanjer mot kortidsfraværet, særlig etter egenmeldingssystemet ble innført.  Men de har også fått motbør, spesiellt huskes Steinar Rasch´s  legendariske leserinnlegg i  Sør-Varanger avis, hvor han avsluttet med følgende trussel til ledelsen:  "For husk, det kommer en dag da vi sier: Proletarer - et skritt fram - legg an - fyr!  Og da snakker vi  ikke lenger om korttidsfravær!"  Innlegget ble selvfølgelig tiltrådt av Fredrik Stabels Dusteforbund.  Etter gjennomsyn av syv årganger SVA på mikrofilm har jeg ikke klart å finne innlegget.  Det er heller ikke hjelp å få i Dusteforbundets annaler.  Er det noen der ute i cyberspace som har det slik at jeg kan få en kopi?

Sydvaranger har opp gjennom årene hatt endel rare prosjekter. En periode kjøpte man opp gruvebedrifter i Nord-Norge som allerede hadde vist seg å være lite drivverdige. Og svampjerns eventyret i Emden var jo svært delaktig i selskapets ruin. Tidlig på syttitallet fant man å ville nyttiggjøre alt gråberget.  Man bygde et pukkverk i Bjørnevatn, pukken ble herfra fraktet med jernbane til Kirkenes, hvor den ble losset i dette tårnet, og deretter fraktet på belter til en egen pukksilo.  Prosjektet var en  gedigen fiasko,  og fikk katastrofale konsekvenser for daværende verksdirektør.

Malmbåtene var populære.  Ikke bare fordi de hentet solgt produksjon, men også fordi både ansatte og folk fra byen kunne kjøpe billig brennevin.  Særlig populær var de tyske søsterskipene "Ægir" og "Brage".  Faktisk var de så populære at folk fra byen ringte tollvesenet for å høre når båtene var  ventet inn. Så for tollvesenet var det bare å legge sammen to og to.  Sammen med politiet hadde de aksjoner på båtene, men det var sjelden noe å finne, og når kysten var klar kunne guttan gå  ombord og handle. 
Skifteformannen min mislikte denne trafikken, så på vårt skift måtte vi handle i "dulgsmål".  Dog med et unntak:  Skiftformannens sønn skulle gifte seg, og etter god norsk tradisjon er det jo brudgommens fars plikt å holde brennevin.  To av oss på skiftet fikk æren av  å forestå innkjøpet i  praksis.  Og her snakker vi skytteltrafikk!
Han var heller ikke ueffen, avgangseleven ved Kirkenes skole, som i en alder av 15,5 år lånte seg et kamera,  for så å gå ned på administrasjonsbygget hvor han hevdet at han skrev  særoppgave om  selskapet.  Men han manglet stoff om havna, og lurte på om han ikke kunne gå ned på kaia og ta noen bilder.   Gutten ble møtt med lutter velvilje, han fikk hjelm og brosjyrer, og vakta fikk beskjed  om at gutten kunne passere.  Vel nede på kaia gikk gutten ombord på båten, kjøpte ei flaske "black and white", og tilbake på land.
Men brennevin har jo som kjent sine ettervirkninger.  Som f.eks. for mannen som kraftig fyllesyk sto ute på "bakken" og så spritbåten gå ut fjorden.  Han  hyttet med knyttneven og ropte: " Måtte dere gå ned med mann og mus!"

1985 var året for den siste store aksjonen ved AS Sydvaranger.  Og bakgrunnen var kampen for framtida.   Regjeringen hadde nemlig foreslått å avvikle gråbergbrytinga  på Østmalmen, noe som ville føre til at gruvene ville gå tomme for tilgjengelige malmforekomster i løpet av få år.  Om morgenen den 2.mai nektet arbeiderne å flytte maskinene fra Østmalmen til  jernmalmbryting annensteds i gruva.  Bedriften svarte med å avbryte produksjonen, og alle  ansatte ble permittert. Gråbergaksjonen,som varte fram til 6. juni, var et faktum.
Gråbergaksjonen hadde stor støtte i lokalsamfunnet og landet forøvrig. Pengegaver strømmet  inn fra fjern og nær.  Det lokale næringsliv bidro med kaffe og matvarer til aksjonskaféen som ble anlagt på Malmklang.  Den ble drevet av en utdannet kokk, så her kunne man også spise middag.
Som en følge av bl.a. gråbergkonflikten ga staten flere hundre millioner kroner som  omstillingsmidler til Sør-Varanger kommune .  Det ble  også bevilget penger til ei  underjordsgruve ved selskapet. Dessverre ble gruvedriften vedtatt avviklet i samme  stund som underjordsgruva sto klar for produksjon.
Vinteren 84-85 var en stortingskomité på befaring i Sør-Varanger.  Etter å ha tatt  Pasvikskogen i øyesyn, utbrøt et kvinnelig komitémedlem fra partiet Høyre: "Her er så mye fin skog, man må da kunne gå i gang med ishockeykølle produksjon her".  Guttan på kaiavdelinga tok dama på  ordet, og laget øyeblikkelig en prototyp. Den ble båret i front av alle demonstrasjonstog, som det var en del av på den tiden. Bildene er fra et torgmøte i mai 1985, hvor bl.a. skolene ga elevene fri for å delta.

Tidlig på nittitallet var det klart at pellets produksjonen skulle  nedlegges, og vi sto dermed med den ene foten i  grava, alle mann.    Men dette faktum var på ingen måte til hinder for den klassiske  forskjellen på folk.  F.eks. da vi ble oppsatt med slips i julegavefra bedriften.  Arbeiderne  fikk røde slips, mens  funksjonærene fikk blå.   Likeledes finnes "sparekoppen" i to versjoner.  Sparekoppen erstattet   det ufattelige overforbruket av pappkopper ved bedriften.   

I den såkalte kontrollen, ved innkjøringa til anlegget i Kirkenes, hadde bygningsavdelinga sitt garderobeanlegg. Her kom engang ei aldrende vaskekone inn for å gjøre rent. I det hun passerte toalettet, så hun sin jevnaldrende avdelingsformann stå og urinere.  Hun spurte derfor om hva han sto og dro i.  "Næ, sa han, det er bare et gammelt skinn det en gang har vært en kuk i ".  Svaret kom kontant: "Hah, jeg har da et gammelt skinn det har vært mange kuker i, men jeg står ikke og drar i det av den grunn!".

Og så var det ugjenkallelig slutt.
Alt som ikke hang fast i noe, d.v.s. alt fra arbeidshansker til enorme gruvemaskiner, ble stampet gjennom auksjonsfirmaet Butcher. I alt hadde man  flere tusen gjenstander for salg.
I dag mumles det om ny oppstart.  En av interessentene består stort sett av de samme folkene  som holdt oss for narr i perioden 1998 til 2001.
Som tidligere Sydvarangeransatt har jeg imidlertidig lært: Tro bare det du ser!

Tilslutt litt moral.  Sydvaranger har egentlig vært litt mer enn en vanlig arbeidsplass.  Den har faktisk hatt en sosial profil også, for selskapet har gitt arbeid til folk som til tross for at de har vært hederlige arbeidsfolk, har hatt problemer med å tilpasse seg det vanlige arbeidsmarkedet.   For mange var selskapet en sosial forankring som gikk tapt ved nedleggelsen.  Ikke alle har tålt dette like bra. Jeg tviler sterkt på om de nye næringene  klarer å gjenskape selskapets profil, selv om de skaper flere arbeidsplasser.  Men for all del; dersom jeg ser f.eks. turistnæringa gå i gang med å asfaltere gater i byen, skal jeg være den første til å innrømme at jeg tar feil.
Og er det noen som lurer på hvor alle borteboende skoleelever og studenter som fylte byen om sommeren er blitt av?  Nå når gullgruven er borte, har de intet å bestille her. For selskapet har  vært en gullgruve for studentene. 
Så som med de to jentene som fikk sommerjobb i sepverket.  Verksmesteren ba dem gå til et nærmere angitt sted å spyle vekk den slighaugen som lå der.  Hvorpå den ene jenta svarte: "Spyle; vi? Personalsjefen har lovet oss en jobb hvor vi kan sitte å strikke!" "Da får dere gå ned på personalsjefens kontor å strikke da" svarte verksmesteren.

Øverst på siden