Startside

 

 
Denne siden vil jeg bruke til å legge ut fotografier fra Sør-Varanger.  Fotograferingen startet sommeren 2008 og vil pågå over flere år.  Bildene vil fortrinnsvis bli tatt sommer og høst. Alle fotos: © Knut Pettersen
 
De historiske opplysningene skriver seg stort sett fra skriftene til A.B.Wessel, Just Qvigstad og Kjell Arthur Paulsen.  Major Peter Schnitlers grenseexaminasjonsprotokoller og andre lokalhistoriske skrifter er også benyttet.
 
Samiske navn er stort sett hentet fra N50 kartene og Qvigstad`s "Samiske stedsnavn i Troms og Finnmark" fra 1928. De samsvarer nødvendigvis ikke med dagens rettskrivning.
 
Grensekart er gjengitt med tillatelse fra Grensekommissariatet. Øvrige kart gjengitt med tillatelse fra Statens kartverk.
 
Litt om de grenseoppganger som har hatt betydning for Sør-Varanger:
 

(foto 2007)

"Grensen mellom Sverige og Norge følger Kjølen like nord til Finnmark" heter det i Olav den Helliges saga. Men så var det Finnmark da, et gammelt fellesområde hvor både Russland, Sverige og Norge hadde skatterett. De enkelte lands territorialkrav har variert en del, uten at jeg skal komme nærmere inn på det her. Forhandlingene om grenselinje mellom Norge og Sverige pågikk i årevis før grensetraktaten ble undertegnet i 1751. Grenselinjen ble fastsatt fram til sørsiden av Gålmesoaive hvor det norsk/russiske fellesdistriktet startet. Av hensyn til russerne ble dette punktet bare markert med en jordhaug. Merking av riksgrensen som startet med riksrøys nr.1 ved Iddefjorden ble i 1766 derfor avsluttet ved at riksrøys nr 348 ble satt opp på Bittusmaras/ Heiloåsen. I dag markerer den også kommunegrensen mellom Nesseby og Tana. På hjertesteinen er monarkenes monogrammer hugget inn. I Danmark/Norge var Christian den 7. blitt konge samme året, mens det i Sverige var Adolf Fredrik som regjerte.
 
I mai 1826 ble grensetraktaten mellom Russland og Norge underskrevet. Senere samme år ble grensen oppgått og markert med 15 riksrøyser. Disse vil jeg komme tilbake til.
 
Etter en grenseoppgang i 1846 bestemte man at det skulle være grenseoppgang hvert 25. år, da flere av røysene var falt ned og måtte restaureres. "I røsernes ødelæggelse er næsten altid finnernes skyld, idet de benytter dem som forraadskamre under sine flytninger, og derhos benytter de de tilhugne hjertestene som brynestene" het det den gang.
 
Det var altså grenseoppgang i 1871 og 1896, men så kom første verdenskrig, den russiske revolusjon, Finnlands løsrivelse og fredsslutningen i Dorpat. Dette vil jeg komme tilbake til.
 
 
 
 
Kirkenes skjærer seg som en kile ut i Bøkfjorden, og deler fjorden i to. På østsiden fortsetter Bøkfjorden hvor den, etter å ha passert Elvenes, tar imot vannmassene fra Pasvikelva. På vestsiden heter fjorden Langfjorden og skjærer seg omlag 18 kilometer inn i landet. Det eldste navnet på Kirkenes er sannsynligvis Akkolaggnjar'ga, eller Haakiering-Næss som de norsktalende kalte det. Men dette navnet dekker nok hele neset, og ikke bare den delen som Kirkenes ligger på.
Allerede på 1700-tallet ble Kirkenes kalt Piselvneset etter den elva som rant fra Førstevatn og ut i fjorden omtrent der Kimeks skipshall ligger i dag. Tidlig på attenhundretallet bodde tre samiske familier på Piselvnes, og i skattemanntallet for 1814, altså før stedet ble norsk, ble to personer benevnt med Piselv som etternavn.
I 1862 ble det reist en kirke på neset, og vi fikk det navnet vi har i dag.
 

(foto 2008)

 

I dag ligger Piselva i rør med unntak av en strekning på omlag 80 meter i hellingen på nordsiden av Wesselborgen.

Men den har forlengst skiftet navn til Skitbekken, angivelig på grunn av forurensninger som ble tømt i bekken fra det gamle sykehuset som lå der lærerbiblioteket senere ble bygget.

Det samiske navnet på Piselva er Njar'gajokkâ, som betyr Neselva.

 

 

(foto 2008)

 
Kirkenes 2008. I perspektiv fra det gamle gymnasbygget ser vi fra venstre Sydvarangers anlegg, deretter Solheimslia som har sitt navn fra legegården Solheim, som lå omtrent der Ringveien 6 ligger i dag. Bydelen Myra, som vi ser rett fram har selvsagt sin bakgrunn av at det her er myrgrunn. De første eiendommene som ble målt ut her fikk da også navn som "Myrne", "Myrland" og "Prestegaardsmyren". I bakgrunnen skimter vi sentrumsområdet, mens vi i høyre del av bildet ser Storhaugen, idrettsplassen, skolen og det nye badeanlegget som sto ferdig sist vinter.
 

  

(foto 2008)

 
Torget. Søndag formiddag og folketomt. Fiskeøyeperspektiv.
 

(foto 2009)

 
Gågata. Fiskeøyeperspektiv.
 

(foto 2009)

 
Kirkenes kirke ble gjenreist på den gamle kirketomt i 1959. Fiskeøyeperspektiv.
 

(foto 2009)

 
Her er perspektivet flyttet til til Prestøytoppen. Vi ser Kjerringstupet, som angivelig har sitt navn etter at et fruentimmer kom i skade for å falle ned her en gang på attenhundretallet. Nedenfor stupet, hvor småbåthavna ligger, finner vi Soldaterbukta, som har sitt navn etter soldatene på Vardøhus sin ferdsel i området. Soldaterbukta har igjen gitt navn til Soldatveien og Soldatsvingen i bydelen Langøra som vi ser en flik av. Vi ser ellers bebyggelsen på Prestefjellet, som ble utbygd på nittensyttitallet, og Storhaugen som ble utbygd på nittitallet. Vi ser litt av Haganes som er et av de eldste navnene i Kirkenes, og som vi også har fra soldatene på Vardøhus festning. Mellom sagbrukstomta og Storhaugen ligger den lille bydelen Saga som har sitt navn fra den dampsaga Sydvaranger anla der i 1906. De store flatene midt i bildet er tidligere havbunn som ble utfylt med gråberg fra sydvarangers gruver tidlig på nittitallet. Det er i dag  industriområde, men området omtrent der spareland ligger var avfallsplass fram til syttitallet, da ble det nemlig vedtatt at søppelet skulle samles inn i svarte plastsekker og sendes til kverna på Skafferhullet for å bli til matjord. I dag sender vi som kjent søpla vår til Tana.
 

(foto 2008)

Sydvarangers anlegg i perspektiv fra Prestefjellet. Pelletsverkene er revet. Det samme er pelletspipa. Lokstallen, pumpehuset og direktørboligen er solgt til private interessenter. Samtidig som det klargjøres for en ny gruveæra, planlegges det kjøpesentre i området mellom lokstallen og mekanisk verksted. Sydvaranger bygger ny pumpestasjon ved utløpet av Førstevatn, og ved avkjøringen til industriområdet skal det bli rundkjøring.
 

(foto 2008)

De få monumentale byggverkene vi har i kommunen er etter min mening industribygg. I Kirkenes har vi lokstallen og dampsentralen, og det vi ser her: Jernbanebroa og betongbroen med beltehusene mellom finknuseverket og separasjonsverket.
 

(foto 2008)

 
 
Før krigen kunne man gå tørrskodd over til Prestøya ved fjæresjø. Øya var dessuten samlingspunkt for Sankt Hans feiringer fram til 1912, da en kullseiling med robåt førte til at seks personer druknet. Det hevdes at det etter denne ulykken ble forbudt å danse på øya. Moloen og veien over ble bygget av tyskerne i forbindelse med krigsanlegg. Sykehuset ble innviet 1.juni 1956, selv om jeg av grunner jeg ikke skal komme nærmere inn på her vet at de tok imot fødende allerede i april samme år. Bebyggelse skriver seg hovedsaklig fra sent sekstitall og tidlig syttitall. I de senere år er det bygget fryseterminal, oljetankanlegg og sykehjem her. Siden slutten av åttitallet har hurtigruta dessverre anløpet Prestøya, og ikke Kirkenes sentrum.
På gradteigskartene ble øya benevnt som Skogøen. Navnet Prestøya har den etter prestegården som ble bygget i 1867. Den lå ved det som i dag er krysset Presteveien/ Kirkegårdsveien. Prestegården var også opphav til navnene Prestefjellet og Prestevatnet. Samisk navn er Bappâ-suolo. Den har tidligere hett Buollam-suolo = Brannøy, etter en skogbrann på øya.
 

(foto 2008)

Langs Langøraveien finner vi Postmestervatnet, eller Postmestern som vi stort sett kalte det. Navnet kommer av at Sverre Andersen, som kom til Kirkenes som postmester i 1912, bygget seg en hytte på holmen. Hytta kalte han forøvrig "Sverresborg". Etter krigen lå det en legendarisk hoppbakke ved vannet.
 

(foto 2008)

Huetjern/ Gappirladdo i perspektiv fra Appelsinsteinen. I bakgrunnen ser vi indre del av Bøkfjorden med bl.a. Jakobsnes og Lyngberget.
 

(foto 2010)

Utsyn østover fra stien mellom Førstevatn og Virigas. Vatnet i bakgrunnen heter Trifonvatn.
 

(foto 2010)

Fiskeøyeperspektiv fra utkikkspunkt på Vierragæcci eller Virigas som vi kaller det i dag. Vi ser en del av lysløypa mellom Kirkenes og Bjørnevatn, Andre- og Tredjevatn, Hesseng og Toppenfjellan.
 

(foto 2010)

Kirkenesvannene i perspektiv fra Toppenfjellan. Kirkenesvandene ble de kalt på de første kartene inntil man forsøkte seg med Nordre, Midtre og Søndre vatn. Disse navnene slo ikke an, men etter at et sydvarangerkart, muligens med folkemunnet som kilde, brukte navnene Første Kirkenesvand osv., var det bare en forkortelse som skulle til før vi fikk de navnene vi har i dag. Tidligere var vatnene drikkevannskilde for byens befolkning, og da var verken bading eller camping tillatt her. Det ble også brukt til industrivann, hvorpå gjennomstrømmingen ble styrket med kanaler mellom vannene, og etter hvert også med vannledning fra Svartakslavatn på østsiden av Bøkfjorden. På slutten av syttitallet ble vannverket i Sandnesdalen bygget, og vi fikk vannledning derfra. I den forbindelse ble også gang- og sykkelstien mellom Hesseng og Kirkenes anlagt.
 

(foto 2008)

 
Gamleveien til Elvenes og videre til Jarfjord gikk over tangen mellom Andre- og Tredjevatn. Fiskeøyeperspektiv.
 

(foto 2009)

 
Tangen bro. Fiskøyeperspektiv.
 

(foto 2009)

 
Bjørkheimkrysset. Tok man av til høyre her kom man til Bjørkheim, gården som lå omtrent der videregående skole ligger i dag. Veien til venstre fører mot Jarfjord, men først kom man til Ekhaugen. Bussholdeplassen på Ekhaugen, som også gikk under navnet frysepunktet, står dessverre ikke lenger på busselskapets stoppliste. Jernbaneskjæringen her ble sprengt ut av sprengningsbasen Ek, og i tillegg til en haug har han en vei og ei fjellskjæring oppkalt etter seg.
 

(foto 2009)

 
Veibroa over jernbanen kaller vi gjerne luftbroa. Den har i de senere år også fått selskap av ei gang- og sykkelbro.
 

(foto 2009)

 
Fra Svarthaugen ser vi ned på AVL. Her hadde tyskerne et stort forsyningslager, og stedsnavnet er en forkortelse for Arme Verpflegungs Lager. Veien gjennom området kalte tyskerne Major Wiedermannstrasse, men den heter i dag Ekveien. Vi ser Ekskjæringa gjennom skogen til venstre, til høyre ser vi Hessengfjellet. Ekhaugen ser vi midt i bildet.
 

(foto 2009)

 
 
Hesseng i perspektiv fra Toppenfjellan. Sofie Hessenget, som var oppsitter til eiendommen Ensomhet, var opphav til navnet. Siden åttitallet har bebyggelsen ekspandert voldsomt, og strekker seg nå helt ned til Tangen bro. Etter hvert har også de allmenne  studieretninger i den videregående skolen blitt plassert her, og i 2002 ble Barentshallen bygget. Gatenavnene gir assosiasjoner til treslag, lyngarter og sykesøstere.
 

(foto 2008)

Perspektivet er flyttet til Sandnesfjellet. I venstre bildekant ser bebyggelsen som utelukkende huset forsvarspersonell før husene etter hvert ble solgt på det åpne marked. Fornøyelseslivet sør for E6 var i en periode så hektisk at det på folkemunnet fikk navnet Lyckliga gatan. Midt i bildet ser vi Hesseng flerbrukssenter, som inneholder skole, SFO og barnehage i tillegg til at det blir brukt som møteplass for f.eks. de læstadianske horder. Flerbrukssenteret ble innviet i 1998. I høyre kant ser vi det gamle kraftsentrumet i bygda, bensinstasjonene. Her ligger Strømmenkrysset, hvor man tok av hvis man skulle i retning Strømmen bro. I dag benyttes den kosmopolitiske betegnelsen E6 om samme strekning.
 

(foto 2008)

 
 
Sandnes i perspektiv fra Mortenstoppen. Vi ser Gröna lund og Malmgrenjordet i venstre del av bildet. Midt i bildet ligger Sandneskrysset, hvor veien tar av til Langfjorden. Elverhøi kalles området på høyre side av veien videre til Bjørnevatn. I forgrunnen ser vi Gresselvdalen som fortsetter ut av bildet i høyre kant.
 

(foto 2008)

Perspektivet er flyttet noen hundre meter lengre mot vest, og ikke minst noen uker fram i tid. Midt bildet ser vi boligene som på folkemunnet har fått navnet Stærkassan. Til høyre for disse ligger Solenga, som ble bygget og brukt som flyktningmottak i mange år. Deretter ligger Lærerjordet, og helt til høyre ser vi en litt av gressbanen, som mistet status etter at det ble bygget kunstgressbane i Kirkenes og Bjørnevatn. Folk med hang til det overnaturlige kan finne tilfredsstillelse i Rikets Sal, som ble gjort nøkkelferdig, komplett med vaffeljern og blomsterbed, i løpet av ei helg.
 

(foto 2008)

Alpinanlegg, to hoppbakker og langrennsarena gjør Sandnes til vertskap for kommunens riksanlegg for skisport.
 

(foto 2008)

 
Broa over Langfjorden ved Litlestraumen, Sandnes.
 

(foto 2010)

 
Fra hoppbakken ser vi over mot vestre Sandnes. Broa over fjorden ved Lillestrømmen ble bygd på syttitallet. Så vidt jeg husker akselererte byggeplanene etter at kirkegården i byen var full, slik at også byfolk måtte begraves på Sandnes. Det hendte faktisk at kista ble trukket over på kjelke vinterstid. Dette er et samisk kjerneområde hvor de levde av fiske og jordbruk. Sommertid flyttet de gjerne lenger ut fjorden for å spare hjemmejordene for beiting. I følge Qvigstad ble Sandnes på østsiden av fjorden kalt for Goada, mens gårdene på vestsiden ble kalt Vâźźâbæle-dallok. Kåre Kvammen bruker Goadak som navn på hele området. Fra venstre ser vi Sandneselvas munning, deretter broa med Strømsnes, Buollannjarga/ Brannfjell, Savio'goppi/ Jentoftbukta og Klubbnes.
 

(foto 2008)

Fra Brannfjell ser vi en del av vestre Sandnes. Vi ser Stall Fire Vinder til høyre, og mellom denne og Langfjorden ser vi eiendommen Berg. Det var her på Berg kommunens første formannskapsmøte, hvor Hans Kirkgaard ble valgt til ordfører fant sted. Så vidt jeg vet brukes navnet Berg fortsatt som stedsnavn.
 

(foto 2008)

 
Fra motsatt side av Langfjorden ser vi utløpet av Sandneselva/ Važžejohka. På søndre bredd har elva lagt igjen masse hvor vi kan se tidligere tiders vannstand som tellekanter i terrenget. Sandnesdalen/ Važželeahki strekker seg omlag 34 km i sørvestlig retning før den når finskegrensa. I høyre bildekant ser vi kapellet, anleggsveien som går til Halonenåsen, og vi ser Telegrafdalen som går inn mot nordvest.
 

(foto 2009)

 
Et par bilder fra nedre del av Sandneselva.
 

(foto 2008)

(foto 2009)

 
Sandnesdalen er gammelt jordbruksland, noe vi ser en rekke spor av den dag i dag. Uthusene vi ser her tilhører et småbruk som var i drift til langt ut på nittensyttitallet.
 

(foto 2009)

 
Demninga i Sandnesdalen. Vannverket som forsyner mesteparten av Kirkeneshalvøyas befolkning har vært i drift siden 1.november 1979. Fra demninga pumpes vannet opp til et vann på sydsiden av elva som fungerer som vannbasseng. Herfra går vannet i rør til vannverket på Sandnes.
 

(foto 2009)

 
Utsyn fra Beacheluohkka øst for demninga. Til høyre Halonenfjellet/ Ánddevárri, midt i bildet grustaket på Halonenåsen.
 

(foto 2009)

 
Sandneselva like ovenfor demninga. Vi ser anleggsveien opp til vannbassenget.
 

(foto 2009)

 
Vi ser over mot østsiden av elva, som går i skaret i forkant av bildet. Fra demninga og opp til Sandneslangvatnet preges terrenget av store, flate moer. Midt i bildet ser vi Rundtoppen, til høyre Sivertsfjell/ Sirddašoaivi
 

(foto 2009)

 
Et par bilder av elva mellom demninga og Sandneslangvatnet.
 

(foto 2009)

(foto 2009)

 
Helligskogen finner vi like nord for langvatnet. Det er, så vidt jeg har brakt i erfaring, ingen spesiell grunn for navnet.
 

(foto 2009)

 
Sørover Sandneslangvatnet sett fra Čálkkogoahoaivi.
 

(foto 2009)

 
Sandneslangvatnet er om lag halvannen mil langt. Her ser vi utover de ni nordligste kilometerne.
 

(foto 2009)

 
Sandneslangvatnet ved veis ende. Vi ser elva komme ned midt i bildet før den gjør en sving, og kommer ut i sørvestenden av vatnet.
 

(foto 2009)

 
Elva like over utløpet i vatnet.
 

(foto 2009)

 
I øvre del av elva er det en rekke utposninger og små vann.
 

(foto 2009)

 
Nok et bilde fra øvre del. Elva renner her fra høyre.
 

(foto 2009)

 
 
 
Gruvebyen ble stedet kalt de første årene. Men etter noen år fant kreative sjeler ut at navnet burde være Bjørnevatn, etter det stedet hvor malmen ble drevet ut, nemlig ved Bjørnevatnet, omlag 3-4 kilometer lenger sør. Bildet er tatt fra nord, og vi ser inngangen til dagbruddene, skolen, Selskapsjordet, innkrevningssentralen og Gartnerjordet.
 

(foto 2008)

Perspektiv fra Steintoppen. Vi ser Selskapsjordet, Gartnerjordet, litt av Sundquistjordet og til høyre anleggsmaskinskolen, som er en filial av Kirkenes videregående skole.
 

(foto 2008)

Lokale monumenter i Nordenstensvei. Grunnen til at paviljongen har løkkuppel, er ikke så greit for en utenforstående å finne ut av. Riktignok er det satt opp forklarende messingskilt, men initiativrike sjeler har tatt seg brydderiet med å gjøre disse uleselig ved å risse over skriften. Monumentet til høyre er til minne om de omlag tre tusen menneskene som søkte tilflukt i en gruvegang, og de sovjetrussiske troppene som befridde oss. Frigjøringen ble forøvrig proklamert for gruveboerne kl.02.15, natt til 25.oktober 1944 av en russisk offiser.
Kurt Røst har laget en egen hjemmeside for Bjørnevatn. Link til siden finner du her.
 

(foto 2008)

Utsyn fra sørvest. Til venstre ser vi Bjørneparken, hvor vi finner grusbane, kunstgressbane og BILs klubbhus. Midt i bildet ser vi en del av Kristensendalen som er oppkalt etter Kristense Dorthea Isaksen, som bodde på Einmo, den første gården som ble bygd her.
 

(foto 2011)

Husvatnet ved Bjørnevatn har i en årrekke vært et yndet utfartssted, særlig på godværsdager. Stupetårnet er, i likhet med de fleste lekeapparatene vi hadde femti- og sekstitallet, laget av sydvarangerfolk.
 

(foto 2011)

Utsikt fra Brannfjell, øst for Bjørnevatn. I horisonten ser vi Brastind, Skogerøytoppen og Øretoppen, tre av de høyeste toppene i kommunen. Herfra ser vi også landet på andre siden av Varangerfjorden. I forgrunnen et av de vannene som utgjorde vannforsyningen til Bjørnevatn før de også ble koblet på vannverket i Sandnesdalen.
 

(foto 2008)

Denne demningen ble ferdigstilt den 3.september 1955. Det vet vi fordi murerne gjorde sin plikt og risset inn datoen i det øverste sementlaget.
 

(foto 2008)

 
 
Kongetribunen ble bygget for å vise dagbruddene fram for kongen, senere har turister og andre gjester fått glede av den. Herfra ser vi også grovknuseren og forsepareringsanlegget.
 

(foto 2008)

Garasjer, bilverksted, lager og velferdsbygg m.m. Nødvendig infrastruktur hvis man skal drive gruvedrift.
 

(foto 2008)

Vernede bygninger på rekke og rad; gruvekontoret, sekundærstasjonen og rørbua. Som vi ser følger vern og forfall hånd i hånd. Helt til høyre ligger gruvegangen hvor rundt tre tusen mennesker bodde oktoberdagene 1944.
 

(foto 2008)

Gammelknusern som den blir kalt, også den har vernestatus.
 

(foto 2008)

Etter tolv års driftstans er noen brudd full av vann.
 

(foto 2008)

Utsyn fra Fisketind. I horisonten ser vi Petsamofjellene. Bruddene strekker seg fram til Kjellmannsåsen hvor gruvedriften starter opp sommeren 2009. I høyre bildekant ser vi litt av Ørnevatn.
 

(foto 2008)

Enhver jernbane med respekt for seg selv har en tunnel! Vår er ikke lang, men det er den vi har. Taket av tunnelen huset i sin tid tunnelbakken, en hoppbakke med legendestatus.
 

(foto 2008)

Bjørnevatnet sett fra riksveien til Pasvik. Den første malmdriften startet opp på østsiden av vatnet. Da uttakene i Kjellmannsåsen ble gjort på trettitallet, bygde man vei derfra til sørøstenden av vannet, hvor malmen ble lastet fra bil til jernbane. I 1957 ble vannet grundig nedtappet. En av vannets bukter, Rognmobukta, er i dag et eget vann. Bjørnevatnet var kjent som et særdeles fiskerikt vann, noe det sannsynligvis fortsatt er, i hvert fall observerer jeg stadig vekk fiskere her.
Samisk navn er Guow'zajav're, som har samme betydning.
 

(foto 2008)

 
 
Elvenes, eller Jokkanjar'ga sett fra Trifonfjellet. Klerks gamle eiendom og den naturparken familien anla, ligger mellom veien til Jarfjord og Pasvikelva. Veien mellom Elvenes og Jarfjord er en av våre eldste veier, og ble anlagt omkring 1870. Den første broa ble bygget 1924-28, men ble selvsagt sprengt av tyskerne under retretten i 1944. Den norsk-russiske grensa går over Russehøgda, Vardhaugen og Grenseberget som vi ser i horisonten.
 

(foto 2008)

 
Elvenes bro.
 

(foto 2010)

 
Bøkfjorden i det den kommer inn under Elvenesbroa. Til venstre ser vi Trifonfjellet, til høyre fylkesvei 354, eller Lærerveien som den kalles, idet deler av veien er bygget av norske lærere som lå her på straffarbeid i 1942. Bak lærerveien ser Klerkfjellet, som er oppkalt etter kommunens første lensmann, Magnus Klerk.
 

(foto2008)

Det bakre vannet midt i bildet heter Valpvatn, og er vannreservoar for Elvenesfolket. Vannet til venstre kalles Trimkassevatn. Her møtes skiløypene fra Kirkenes og Bjørnevatn. Lions Club har i mange år hatt en trimkasse i hitre enden av vannet, og de senere år har den fått selskap av ei grillhytte. Og for den som undrer: Ei trimkasse er ei kasse inneholdende ei bok som trimere kan skrive navnet sitt i. Ved sesongslutt premieres noen av disse etter loddtrekning. Skiløypa fortsetter videre mot Varden over det for meg navnløse vannet i forgrunnen.
 

(foto 2008)

Vardenhytta er et populært utfartsmål. Den eies av Kirkenes idrettsforening, og er like skeiv som den ser ut til. Hytta er rettet opp sommeren 2009.
 

(foto  2008)

 
 
På veien inn til Skafferhullet ligger disse to minnesmerkene. Til venstre minnesmerket over falne sovjetiske soldater som lå gravlagt her. Tidlig på femtitallet ble gravene åpnet, og likene ble flyttet til øya Tjøtta i Nordland. Det andre minnesmerket er satt opp for kibergværingen Harald Utne på det stedet han ble henrettet av gestapo i 1944. Hans grav er ukjent.
 

(foto 2005)

Eiendommen Skafferhullet ble matrikulert grunn i 1898, men navnet var allerede kjent fra eldre kart. Betydningen antar man skriver seg fra begrepet skysskaffer, i det enkelte gårder var pålagt å skaffe skyss og losji for omreisende embetsmenn. Her i Skafferhullet skal det imidlertid aldri ha bodd noen skysskaffer. Veien over til Boris Gleb ble bygget av tyskerne. Den ble senere brukt til transport av folk og utstyr under byggingen av kraftverket 1960-63. Som offisielt grensepasseringssted har Skafferhullet kun vært brukt noen sommermåneder 1965. Samisk navn er Goske-luofta som betyr Tørrbukt.
 

(foto 2008)

СВЯТАЯ ЗЕМЛЯ - Hellig land

 
Oberst Jean Henri Spørck, som ledet den norske delegasjon i grenseforhandlingene med Russland, hadde to forslag til grenselinje. Det primære forslag var å trekke grensen fra Skrøytnes over Svanvatn/ Salmijärvi til Grense Jakobselv. Grensen ville da ha gått like nord for dagens Nikel. Den russiske delegasjonen under ledelse av oberstløytnant Valerian Galamine, var imidlertid urokkelig på at Boris Gleb kirke måtte tilhøre Russland, og alle norske forslag, til og med å flytte kirken ble avvist med den begrunnelse at grunnen den sto på var hellig . Et annet motiv var nok at befolkningen i Boris Gleb skulle forbli russiske borgere. Slik ble det til at grensen fulgte Pasvikelva ned til Skoltefossen, og russerne fikk en enklave på vestsiden av elva. Størrelsen på enklaven skulle være en verst i hver retning fra Boris Gleb kirke. En verst er omlag 1067 meter. Det sekundære norske forslag var forøvrig å føre grensen ned langs Pasvikelva og ut Bøkfjorden.
 
Under ser vi utsnitt av Spørck/ Galamine's kart fra 1825, som var vedlegg til de norsk-russiske grensetraktaten av 1826. Deretter et utsnitt fra Mejlænder/ Galamine's 's kart fra grenseoppgangen samme år. Traktaten ble skrevet på fransk, så språket benyttes derfor også på kartene i tillegg til lokalnavnene, som for en stor del er samiske. Eglise er således fransk for kirke. Under Peter Schnitlers grenseeksaminasjoner, fikk han dette vitneutsagnet i rettforhandlinger på Vardøhus, desember 1744: "....og PassvigElv kaldes ClosterElv deraf, at for en 30 á 40 Aar siden, har et Russisk Closter der staaet Ved denne PassvigElv, paa Vestre side, ¼ Miil, Sønden for Elvsmunden, som er nedfalden og nu Øde: Men en Russisk Kirke staar derved endnu av træ, med en Klokke j, som for 5 á 6 Aar siden, er bleven reparered og i fuld stand sat, og Ellers fra u-mindelig Aar der Været til." Vi ser på det nederste kartet at enklaven rundt kapellet i Boris Gleb ble markert med riksrøysene 356, 357, 358 og 359.
 

 
Fra Russehøgda ser vi grensegata opp mot Vardehaugen og grensemerke 213, deretter skrår den vestlig og svakt sørlig til Grensefjellet.
 

(foto2007)

Her på Vardehaugen skulle riksrøys 359 stått, og det er vel den vi ser restene av noe meter inne på russisk territorium. Røysa er ikke nevnt i den norsk-sovjetisk grenseprotokollen fra 1947, og er ødelagt enten under krigen, eller i løpet av de årene vi hadde Finland som nabo. Jeg mener røysa er et kulturminnesmerke som bør gjenreises. Det er jo dessuten merkelig med en Vardehaug uten varde.
 

(foto2007)

Her på Grenseberget satte man riksrøys 358, i dag grensemerke 211.
 

(foto 2007)

Utsikt fra Grenseberget. Kapellet ligger bak fjellknausen midt på bildet.
 

(foto 2007)

I følge artikkel nr.7 i grensetraktaten av 1826 skulle innbyggerne som var bosatt her da grensen ble fastsatt, beholde sin rett til å jakt og fiske på den annen makts territorium i et tidsrom på seks år. I 1834 ble denne traktat opphevet, men den nye traktaten ga østsamene som var født i Pasvik, rett til å benytte sine gamle fiskeplasser i Bøkfjord og Jarfjord til de samme tider av året som tidligere. For å unngå misbruk skulle øvrigheten på Kola stille til rådighet fortegnelse over disse personene. Østsamene var dessuten forpliktet til å framvise attest fra russiske myndigheter.
 
I venstre bildekant ser vi Georgvasstoppen hvor grensemerke 208 står. Deretter litt av Bodimyra, Flaggtoppen, Gamvatn, Langvatn (s.i.c.) og Gukkesmåkkejav'ri. Sistnevnt to vatn er på det økonomiske kartverket benevnt Gotmagavatnan.   Langvatnet er lite og rundt, og sannsynligvis feil navnsatt. Derimot betyr det samiske forleddet Gukkes lang.
 

(foto 2008)

Grensemerke 208 på Georgvasstoppen. Riksrøys 357 het den da den ble reist i 1826.
 

(foto2007)

Riksrøys 356 sto omtrent der grensestolpe 198 står i dag, på Skoltefossnakken like ovenfor demningen. Heller ikke denne røysa er nevnt i grenseprotokollen av 1947, men den sto der vinteren 1940, så den er nok revet i løpet av krigen. Her er utsikten nordover omtrent fra det punktet røysa sto på. Kapellet ser vi midt i bildet.
 

(foto 2007)

Demningen sett fra oversiden.
 

(foto 2007)

I 1917 løsrev det tidligere Storfyrstedømmet Finland seg fra Russland. Under fredsslutningen i Dorpat (Tartu) i 1920 måtte Russland avstå omtrent hele sin del av det gamle norsk-russiske fellesområdet til Finland. Dette betydde at Norge fikk Finland som naboer i øst, og vi måtte gjennom nye runder med grenseforhandlinger. Norge prøvde å relansere ideen om grense fra Salmijärvi til Grense Jakobselv, men da vi ikke var villige til å avstå tilsvarende arealer som kompensasjon, falt forslaget straks i fisk.
 
For østsamene ble grensetraktaten av 1924 med Finland en katastrofe. De ble avskåret fra fisket de i uminnelige tider hadde drevet i Bøkfjorden og Jarfjorden. I sluttprotokollens tillegg, artikkel II, står følgende: "Den norske regjering, som ønsker å holde lappene skadesløse for tapet av nevnte fiske, vil - uten å anse seg forpliktet dertil og uten derved å anerkjenne nogen rett for lappene til å drive fisket - betale til fordel for disse lapper et beløp av  12 000 - tolv tusen - norske gullkroner. Dette beløp vil bli utbetalt til den finske regjering mot en bindende erklæring fra vedkommende lapper, hvorved de de frafaller for sig selv og sine efterkommere ethvert krav på nevnte fiske eller på annen skadesløsholdelse for tapet derav." Fisket som hadde livnært hele Pasviksiidaen gjennom flere hundre år, var altså verd tolv tusen kroner, nitidig utregnet av den lokale lensmann på oppdrag for den norske stat.
 
Etter annen verdenskrig tok Sovjetunionen tilbake det gamle russiske territoriet, og 1947 ble det gjort en ny grenseoppgang.
 
Demningen sett fra sør, ved foten av Skoltefossnakken.
 

(foto 2007)

 
 
Fra Prestøya ser vi over til østsiden av Bøkfjorden. På rekke og rad ser vi Hælen, Lyngberget, Ytre Lid, Jakobsnes og Svartaksla. Navnet Bøkfjord har vært kjent siden sekstenhundretallet, men opphavet til navnet er noe uklart. En interessant teori er at den buen eller bogen fjorden gjør fra Strømmen bro til Elvenes skal være opphav til navnet.
 

(foto 2008)

Svartakslavatn sett fra sør. Samisk navn er Vuolit Nieidajav'ri som betyr Nedre Pikevatn. På vestsiden av vatnet ser vi Klerkfjellet, helt i nordvest ligger fjellet Svartaksla, noe som også er navnet på bygda. Aksel er et vanlig brukt navn på lavere fjell som skyter ut fra et høyere, dvs. ligner en aksel/skulder. I nordøstenden av vatnet ser vi Røverfjellet, hvor vi også finner røversteinene. Disse kan du lese mer om på gallerisiden.
 

(foto 2008)

 
 
Fra Svevefjellet ser vi ned på deler av Jakobsnes. Bukta til venstre heter Snevebukta, og begge har sitt navn etter Iver Håkon Sneve, som fikk utmålt sin eiendom her. Sneve kalte eiendommen sin for Solsvikt, fordi det fjellet som etter hvert fikk hans navn skygget for morgensolen. Snevebukta kalles også Smertevika, et navn som ble gitt av en besøkende som kom i skade for å ro over på fjæresjø, og derfor måtte gå i land på langgrunnen iført småsko. Jakobsnes het tidligere Bøkfjordlien, men i attensekstiårene slo Jakob Berteussen Berg seg ned her, og det er fra han vi har navnet Jakobsnes.
 

(foto 2008)

 
 
På Ytre Lid drev man med småbruk helt fram til nittenåttitallet, gjerne kombinert med laksefiske, reindrift og litt bygningsarbeide.
 

(foto 2008)

 
Omformeren på Lyngberget/ Daŋasoai'vi ble bygget i 1967 for å videreformidle tv-signalene. Toppen av masta rager 322 meter over havets overflate. Det digitale bakkenettet går i dag via denne masta.
 

(foto 2010)

Stormyra ligger øst for veien mellom Jakobsnes og Ropelv. Her munner både Svettedalen og trolldalen ut.  Fjellpartiet til høyre heter av en eller annen grunn Nimannshaugen.
 

(foto 2011)

Parti av Svettedalen, som strekker seg fra Stormyra til Langvatn, som vi ser nordøstenden av.
 

(foto 2011)

Mellom Jakobsnes og Ropelv ligger fjellknausen Hærgelavtvarre, noe norsk navn har den ikke så vidt jeg vet. Herfra har vi utsikt i flere himmelretninger. Sørover ser vi Store Ropelvvatn.
 

(foto 2008)

Østover ser vi Ytre- og Indre Torvefjell, litt av Lille Ropelvvatn, Varmhullvatn, Reingjerdevatn og sørøstlige del av Store Ropelvvatn. Lav'dnjoai'vi heter Torvefjellene på samisk, og de bruker betegnelsen maddit, altså søndre, om Indre Torvefjell.
 

(foto 2008)

Mot nord ser vi Lille Ropelvvatn, med Stallofjellet i venstre kant, og ytre Torvefjell i høyre. I horisonten midt i bildet ser vi Øretoppen, eller Bælljaidčåkka som er det samiske navnet.
 

(foto 2008)

 
 
Ropelv sett fra Stallofjellet. Til venstre ser vi Reinøya. På fastlandsiden ser vi Kattnes, Sildkroknakken og Rødberget. Det lille neset vi ser mellom Ropelvbukt og Kattnes, heter Stroinikneset. Her pleide østsamene trekke opp båtene sine, som ble kalt stroiniker/ troiniker.
 

(foto 2008)

Her strømmer Ropelva ut av Lille Ropelvvatn. Samisk navn er Juranjåkka, som betyr den ropende, larmende elv. Det norske navnet på elva, bostedet og bukta er således ren oversettelse fra samisk. Det skal ha vært rikelig med bever i Ropelva, men den siste bever ble fanget her tidlig på attenhundretallet, og arten finnes ikke lenger i kommunen. Til tross for at Ropelva er liten, har den et betydelig nedslagsfelt.
 

(foto 2008)

Utsyn over Iselvvatna. Bakerst ser vi litt av Smukvatn, og det skal være Paul Smuk som er opphav til navnet. Smukvatn drenerer via Damvatnet til Ruččevæddji, eller Smukbukta/ lille Ropelv som den kalles, og heter derfor Ruččevæjjavre på samisk.
 

(foto 2008)

Iver Madvikvatnet kaltes dette vatnet på det gamle kartverket. I dag kaller vi det som oftest bare Madvik. Det samiske navnet er Suoppajav'ri, som betyr noe sånt som overfartsvatnet. Sannsynligvis har man brukt vatnet som ferdselsvei til Jarfjord. Forleddet suoppa har nok vært forvekslet med suoppan som betyr lasso, for Suoppajaroai'vi som vi ser til venstre i andre enden av vatnet, ble kalt Lassosjøberget på de gamle kartene.
 

(foto 2008)

 
Rødberget/ Ruksesbákti på østsiden av Bøkfjorden like nord for Reinøysund. Her anla tyskerne dette torpedobatteriet. Det rakk ikke å bli ferdigstilt før krigen tok slutt.
 

(foto 2007)

 
Kjelmøya/ Dálmmat, her i perspektiv fra Geithøyda, ligger midt i innløpet til Bøkfjorden. Her bygde tyskerne betydelige festningsverk.
 

(foto 2007)

 
Mestersanden/ Meašttir er ei bukt på nordvestsiden av Kjelmøya. Navnet har sin opprinnelse i at det en gang skal ha bodd en mestermann (skarpretter) her. Dagens oppsittere er ikke særlig mildere stemt.
 

(foto 2007)

 
 
 
Fra Vardehaugen skrår grensa svakt nordøstlig over Pasvikelva. På Russehøgda ble riksrøys 360 satt opp. I dag heter den grensemerke 222. I bakgrunnen ser vi litt av Pikevatn.
 

(foto 2007)

 
 
Pikevatn i perspektiv fra Pikehodet. Samisk navn er Bajeb (Øvre) Nieidajav'ri. I følge samiske tradisjon kommer navnet av at tre søstre gikk gjennom isen og druknet her. Neset som stikker ut i høyre kant heter Pikeneset. På venstre side av vatnet ser vi det norske grensepasseringsstedet Storskog, og det russiske motstykket Borisoglebsk.
 

(foto 2008)

 
 
Utsyn fra Tharaldsenfjellet. Maddavarri (Sørfjellet) er det samiske navnet. Jarfjordbotn ser vi helt til venstre. Midt i bildet ligger Tharaldshaugen, hvor Erik Tharaldsen slo seg ned etter å ha kommet fra Kåfjord verk i 1842. Her fant kommunens første kommunestyremøte sted i 1859. Lenger til høyre ser vi gården Storslåtten og Botnvatnet. Fra Botnvannet renner Botnelva ut i Jarfjorden. Botnvatnet heter på samisk Væččerjav'ri (Hammervatn). Storslåtten kan skilte med å ha kommunens eneste private elgjaktfelt. I bakgrunnen ser vi Pandorhøgda og Stuorravulvarri.
 

(foto 2008)

 
 

Navnet Kjerrisnes er en lydoversettelse av det samiske Gerisnjar'ga. En geris er en slags pulk, og geris er brukt i navn flere steder i kommunen. Området fra Jardfjordbotn til Kjerrisnes kaller vi Hagasida. Det navnet har vi fra fanejunker Peder O. Haga fra Vardøhus som anla gården Haga. Hagasida er sørgrense for Holmengråhalvøya, av samene kalt Vinni.

 
Bildet viser Hansevatn sett fra Raudberget.
 

(foto 2008)

Fra Hagafjellet ser vi indre del av Jarfjorden, fra Storbukt til Jarfjordbotn. Opphav til navnet Jarfjord er noe usikker, men både det samiske navnet; Ruovdevuodna, og det russiske Guba Rovdina betyr jernfjorden. Det er ikke gjort funn som tyder på at det har vært utvunnet jern her i gamle dager. En annen teori er at forleddet i det samiske navnet skal være rav'da, som betyr kant eller rand. I dag brukes navnet Jarfjord ikke bare om fjorden, men også om landskapet rundt.
 

(foto 2008)

 
Trangdalen går i rett nord-sør linje fra Karpbukt inn til russegrensa, en strekning på omlag 7 kilometer.
 

(foto 2012)

 
Trangdalsvatn. I bakgrunnen ser vi Duŋgoaivi.
 

(foto 2012)

 
Parti ved Kløvsteinsfjell.
 

(foto 2012)

 
Deler av det området vi gjerne bare kaller Pandor. Det navnet har vi fra Pandorhøyda som sees helt til venstre på bildet. Navnet har vi fra Per Andersen Pandu som slo seg ned ved fjorden på attenhundretallet. Han har en steder oppkalt etter seg.
 

(foto 2012)

 
Karpbukt i perspektiv fra Andershøgda. Karpbukt var en av de viktigste østsamiske boplassene, og navnet Karp skal være etter en mannsperson fra dette folket. Vi ser Pandurneset på vestsiden av bukta, og på nordsiden av fjorden ser vi Johannesdalen og Humpen. Denne Humpen er feilaktig beskrevet av nettstedet ut.no som Norges eldste fjell. Riktig hump finner du ved å scrolle videre på denne siden.
 

(foto 2010)

 
Broa over Karpelva.
 

(foto 2010)

 
 
 
Fra Tverrhaugen ser vi nordøst mot gården Kulpmo, og til høyre ser vi også Nyjord. Midt i bildet ser vi bjørkebeltet hvor Karpelva renner. De skogkledde åsene i bakgrunnen heter Andershøgda og Høstplassfjellet.
 

(foto 2008)

Kulpen som har gitt gården navn. Storskogkulpen heter den på kartet, men det navnet brukes ikke av gårdsfolket.
 

(foto 2008)

Utsyn fra Tårnfjellet, fjellet som har gitt bygda navn. I forgrunnen ser vi Tårnet skole og litt av ishavsveien. Natt til 30.mai 1979 sprakk demninga ved Storvannet, og flommen forårsaket store sår i terrenget. Flere hytter og et bedehus gikk i flommen, og det sies at men lenge etter fikk bedhusbenker på laksebrukene i fjorden. Til høyre ser vi Storbukt.
 

(foto 2008)

 

ISHAVSVEIEN

 
Veien som går fra Tårnet skole til Korpfjell kaller vi Ishavsveien. Tyskerne bygde veien og kom faktisk helt fram til Jakobselva. Ideen var koble veien til den finske Ishavveien mellom Rovaniemi og Linhamari. Tyskerne påbegynte også en vei fra Viksjøen som skulle gå ned til Bjørnstad via Garsjøen.
 
Denne elva starter i Store Skardvatnet/ Stuorra Hálsejávri oppe på Viksjøhøyda. Den renner blant annet gjennom Viksjøen, Trilllingvatnet og Storvatnet, og skifter faktisk navn flere ganger på sin ferd mot havet. Fra Rundvatnet og ned til sjøen heter den Tårnelva. Vi ser fortsatt terrengskadene etter demningsbristene i 1979.
 

(foto 2009)

 
Denne broa over Tårnelva ved Mygga ble anlagt av Jarfjord Helselag høsten 2009.
 

(foto 2010)

 
Mygga er i dag ei utposning mellom Rundvatn og Tårnelva. I følge dette kartet som ble laget av sydvaranger i forbindelse med vassdragsregulering i 1919, var Mygga opprinnelig ei hytte som lå i skogen like ved.
 

 
Demninga ved Storvannet som kollapset i 1979.
 

(foto 2010)

For orden skyld tar jeg med et bilde av demningen da den var ny.
 

 
Sydvaranger og NVE har fått mye pepper for ikke ryddet opp etter demningsbruddet. Denne broen har dog NVE bidratt med.
 

(foto 2010)

 
Samme vassdraget, men her heter den Haukedalselva. Bildet er tatt fra Trillingvannsdemninga.
 

(foto 2009)

Demninga i nordvestenden av Trillingvatnet. Etter bruddet i Storvannsdemninga ble denne demninga åpnet for unngå at den led samme skjebne. Resultatet ser vi her; de nordlige deler av vannet er tilbake til sin naturlige tilstand, mose og vierkratt dominerer områder som tidliger lå under vann. Det er forøvrig sprengt tunnel fra Trillingvatnet til store Valvatn, så denne demninga blir nok satt i stand når Kobbholmen kraftstasjon blir satt i drift.
 

(foto 2009)

De to delene av Trillingvatnet lar seg lett forsere her.
 

(foto 2009)

 
Hornholmvatnet/ Čoarvesuolojávre sett fra sørvest. I forgrunnen ser vi noen av de steinmengdene som isbreen la fra seg for rundt ti tusen år siden.
 

(foto 2008)

Tysk ingeniørkunst; russisk, polsk og tsjekkisk utførelse. Parti av Ishavsveien ved Durvannbekken.
 

(foto 2009)

 
Viksjøen/ Guorgajávri fra sørøst.
 

(foto 2008)

Høststemning ved sørøstenden av Viksjøen.
 

(foto 2008)

 
Skardvasshøgda sett fra vest.
 

(foto  2011)

Terrengparti ved Urdalselva.
 

(foto 2012)

Urdalselva renner fra Urdalsvatnene til Sandvatnet. Derfra renner Sandvasselva ut i Jakobselva. Samisk navn er Juovvajohka som betyr urelva.
 

(foto 2008)

Fra Toddyhaugen ser vi ut over Korpvatnet/ Gáranasjávri og Korpmyran/ Gáranasjeakkit. I horisonten ser vi søndre Sandvasshøgda og Korpfjellet.
 

(foto 2008)

 
Korpmyra sett fra Korpfjellskrysset. Vannet i forgrunnen heter Slukvatnet. I horisonten ser vi Viksjøhøgda og Søndre Sandvasshøgda.
 

(foto 2010)

 
Parti av Korpelva.
 

(foto 2011)

 
Parti ved Søndre Sandvasshøgda.
 

(foto 2011)

Denne veien, som går fra Viksjøkrysset inn til Vierrajávri, kalles Tanksveien. Men om det noen gang har kjørt en tanks her er mer usikkert.
 

(foto 2010)

 
All steinen som isbreen har lagt igjen er karakteristisk for Jarfjordfjellet. På avstand så denne steinen ut som et klesskap. På nært hold ser det ut til at den er ferdig oppdelt til hageheller. Bildet er fra Vierramoen eller Virremoen som den kalles "på norsk". 
 

(foto 2008)

 
Vierrajávri er en kontrast til de omkringliggende, vegetasjonsløse fjellpartiene. Legg merke til forgrunnen, hvor naturen har laget kulekjøringsanlegg.
 

(foto 2010)

 
Ved Vierrajav'ri/ Virrevatn finnes denne steinformasjonen som nok også stammer fra istiden. Men det ser ut til gropene er menneskeskapt. Hva hensikten eventuelt er aner jeg ikke. Det er flere slike steinformasjoner i området.
 

(foto 2008)

Fra Evkenvadda ser vi nordover mot Ismis, Vierrat og Urdfjellet.
 

(foto 2008)

Utsyn vestover fra Evkenvadda. Nærmest ser vi Børsevatnet/ Bissojávri. I bakgrunnen ser vi Hundvatnet/ Beanajávri, hvor Karpelva har sitt utspring. I Evavatnet/ Evvajávri som vi ser litt av til høyre får elva påfyll av Børsebekken og Viribekken.
 

(foto 2008)

Utskrift fra grenselinjeprotokollen mellom det norske Finmarken og det russiske Lapland 1826: " Da Terrainet er meget couperet og bedækket med Skov, var der ingen Mulighed i at oppføre Grænserøser, uden søndenfor Benangs-Jaure, hvorfra Lax-Elven udspringer, der faller ud i Jarfjorden. Denne Røs er oplagt paa en Klippe ganske nær ved Jaure, fører Navn af Benangs-Jaure Røset, og har No.361". I 1947 fikk røysa navnet grensemerke 279.
 

(foto 2007)

Bro ved Hundvatn til hjelp for norske grensepatruljer. I bakgrunnen russisk territorium.
 

(foto2007)

 
 
Lanabukt ved fjæresjø. Her kan man nesten tørrskodd gå over til Hinnøya. Det er også bakgrunn både for det gamle norske og det samiske navnet. Stedet ble før kalt Valen, som er en vanlig norsk betegnelse på grunne steder som kun ved flotid stor under vann. Det samiske navnet Coagan betyr også grunt sted. Samenes navn på Hinnøya er Coagansuolo. Etter sigende ble bygdefolket så lei av å bli forvekslet med Valen i Bugøyfjord at de ba om å få endre navn. Navnet Lanabukt er angivelig etter fjelltoppen Lanagaissa som vi ser til høyre i bildet.
 

(foto 2008)

 
 
Her ser vi austre og midtre Humpen, som ligger nordøst for Vintervollen. Dette er faktisk Norges eldste fjell, det er hele 2,9 milliarder år gammelt. Derfor har gneisen herfra fått sitt eget navn, nemlig Humpegneis.
 

(foto 2010)

 
Store Kobbholmvatn er vannreservoar for Kobbholmen kraftstasjon, som etter nesten tyve års driftsstans igjen skal produsere elektrisitet. Vatnet har også tilsig fra Store Valvatn og Holmvatn.
 

(foto 2008)

En av kommunens vakreste daler ser vi mellom Store og Lille Kobbholmvatn. Rørgata til kraftstasjonen ser vi oppe i fjellsiden på venstre side av dalen. Lengst borte ser vi Kobbholmfjorden, og den spisse toppen i horisonten heter Kobbtinden.
 

(foto 2008)

 
 
"...førend den naaer det Punkt, hvor de 3 Bække, der danne Jacobs-Elven (Voriema) forener sig. Det er her, hvor Grændserøs No. 362 er opført, paa den vestlige Bred af Bækkenes Sammenløp", heter det i grenselinjeprotokollen av 1826. Røysa (innfelt) sees som en gul prikk omtrent midt i dette oversiktsbildet. Den heter i dag grensemerke 302.
 

(foto 2007)

Sammenstilling grensekartet fra 1826 og grensekartet fra 1969.
 

 
Hitlers soldater bygde denne brua over Jakobselva. Herfra er det omlag fem kilometer til Petchenga. Det er bare å legge på plankene å kjøre i vei. Litt absurd at det har stått slik gjennom hele den kalde krigen.
 

(foto 2010)

 
Korpvasselva byr på denne flotte fossen like før den renner ut i Langvannet.
 

(foto 2010)

 
Forsvaret skulle bruke bionett og plankeveier for å beskytte naturen. De har muligens beskyttet egne kjøretøy. Dette ser IKKE pent ut!
 

(foto 2010)

 
Jeg iler til med et par stemningsbilder av den flotte elva for å døyve avsmaken av de foregående.
 

(foto 2010)

 
Lasaruskulpen/ Lásárluoppal ble landskjent i 1990 etter at en norsk laksefisker ble beskutt av sovjetiske grensevakter. Navnet skal skrive seg fra en same ved navn Lásár, det har intet å gjøre med den bibelske personen som ble vekket opp fra døden.
 

(foto 2010)

 
Kvebergholen. Navnet har den etter familien til Hans Estensen Kveberg fra Alvdal som slo seg ned i Grense Jakobselv i 1852.
 

(foto 2010)

 
I ei stilleflytende elv heter den eneste fossen selvfølgelig Fossen.
 

(foto 2010)

 
14. oktober 1901 dro doktor A.B.Wessel til Holmvannsfjellet/ Suolojároaivi for å finne et samisk stabbur som skulle befinne seg på en stor stein her. Han skriver: "Den vakreste utsikt var dog mot vest, hvorhen fjellet hvorpå vi stod også skrånet langsomt ned til det langaktige, næsten S-formig bøide Holmvann, hvis blå flate oplives - og i høi grad forskjønnes - ved de tallrike små, krattbevokste øer som ligger i en rett linje langs midten av det". Wessel skriver videre at to samefamilier med så mye som 7-8 tusen rein hadde tilhold her fram til midten av attenhundretallet. Grensekartet av 1826 har merket av en fjellby i dette området.
 

(foto 2008)

Fra grensemerke 373 ser vi nordover Grense Jakobselv. Toppen vi ser på russisk side av elva heter Russebjørnhaugen.
 

(foto 2008)

Fra den såkalte Russekulpen. En gang var bokstavene CCCP malt på berget på russisk side. Derav navnet.
 

(foto 2008)

 
 
Ved Fossenakken. Fra midten av attenhundretallet lå flere engelskmenn på laksefiske og bjørnejakt i Jakobselvdalen. Fisket var på den tiden eventyrlig, og det hendte at de fikk 40 store laks bare i løpet av ei natt.
 

(foto 2008)

 
 
På norsk side var man stadig plaget med at russerne ikke respekterte grensen. Kapteinløytnant Heyerdal ble sendt nordover for å se på forholdene, og det var etter dennes forslag man bygde et lutheransk kapell som en motvekt til det russisk-ortodokse på Jakobselvas østbredd. Kapellet ble innviet i 1869, men etter kong Oscar II`s besøk i 1873 skiftet det navn til Kong Oscar II`s kapell, vissnok etter kongens eget ønske. I attenåttiårene hvitkalket man kapellet, men dette ble fjernet til hundreårsjubileet i 1969. Under grensebefaringen i 1896 ble man oppmerksom på misforståelsene som kunne oppstå ved at riksrøys 363 sto på russisk side av elva, og etter forslag fra den russiske delegasjonen ble røysa supplert med følgende: I fjellveggen under kapellet hugget man inn en sirkel, årstallet 1896, og på begge lands språk hugget man inn: "Herfra til grenselinjen i elven 530 meter i rett linje mot riksrøys nr. 363". I fjellet under riksrøysa hugget man inn: "Fra riksrøysen til grenselinjen i elven 75 meter i rett linje mot grensemerket i fjellveggen på norsk side".  Dessverre kan man ved selvsyn se hvordan grensehistorien blir ivaretatt i dag, skriften er overgrodd, og man finner det viktigere å opplyse om at kapellet ble valgt til kulturminne i 1997. Det er heller ikke satt opp forklarende skilt om skriften.
 

(foto 2007)

Grensekommisjonens kart av 1896. Merket under kapellet er markert. Det samme er riksrøys 363. Legg merke til at Mer glaciale (Ishavet) fortsatt er internasjonalt navn på det vi i dag kaller Barentshavet. Når man begynte å bruke betegnelsen Barentshavet er uklart, men den er brukt i Fridtjof Nansens "Nord i tåkeheimen" i 1911.
 

 
På russisk side står riksrøys 363, den siste røys langs den norske grense. Med en god kikkert kan man se at denne røysa bærer Carl XIV Johans merke på den siden som vender mot Norge. I 1947 ble Norges grensen mot daværende Sovjetunionen nummerert med grensemerker med utgangspunkt i treriksrøysa, og den gamle nummereringen falt bort på denne strekningen.
 

(foto 2007)

Til venstre ser vi odden hvor riksrøys 363 er plassert. Kapellet ser vi midt i bildet. Det røde "skiltet" er et såkalt overett merke som skal angi siktelinje til grensemerke 415. Oppe på fjellet ser vi en norsk observasjonspost.
 

(foto 2008)

Ved veis ende i Grensen med Lillesanden og moloen. Kobbholmfjorden svinger inn bak neset til venstre. Midt i bildet ser vi Kobbholmene.
 

(foto 2008)

 

VÁHČIR

 
Váhčir (uttales Vættsjer) heter det fjellområdet som starter i Enare og ender ute på Tømmerneset. I øst avgrenses det av Sandneselva, og i vest av Munkelva. Oversatt til norsk skal det bety noe sånt som Hammerfjellene, men en annen teori er at navnet kommer av den samiske betegnelsen for glatt, jevn. Det er litt uklart i hvilken grad navnet er i bruk i dag, men det benyttes av de som har vinterbeite for rein her, i tillegg til at de bruker Saltvaččir om området nærmest sjøen.
 
Rajapää/ Raddjoai'vi (Grensefjell) er Váhčirs høyeste punkt. Det finske navnet brukes av alle, uansett etnisk opphav.  Selv om navnet har vært i bruk i lang tid, kom det ikke med på kartene før M711 kartene ble utgitt på syttitallet. Landmåleren T.B.Bang skriver i 1873 at "Rejsagora skiller sig fra alle omliggende fjell ved sin ualmindelige jevne og svakt hellende skråninger, men når man har nådd toppen merker man snart at denne allikevel dominerer terrenget på mange mils avstand".
 

(foto 2007)

Riksrøys 353 står på Rajapää, og er den eneste røysa som fortsatt bærer Carl XIV's (Karl Johan) monogram og årstallet 1826. Den burde derfor vært fredet. Her går også grensen mellom Pasvik og Neidensii'daen. Deretter går det i rett linje langs Váhčir til Buholmen. Ifølge Schnitler fulgte den Skogerøyas østkyst, men ifølge nyere kilder delte den Skogerøya på langs.
 

(foto 2007)

Sammenstilling av kart fra 1745 fram til i dag. Til venstre Peter Schnitlers kart. Han bruker navnet Reisegieg. Hvor han fikk etterleddet -gieg fra vet jeg ikke, men i eldre litteratur er det ganske vanlig med tvilsom gjengivelse av samiske ord. Neste kart er fra grenseoppgangen 1826, og her brukes navnet Reisa Gora. Gora er russisk for fjell. Deretter et kart fra kartserien som ble brukt fra attennittitallet fram til nittensyttitallet. Her brukes betegnelsen Reisa guorra. Her har man tydeligvis "oversatt" det russiske gora med det samisk guorra som betyr skar. Selv om Reisa guorra verken har vært brukt eller er kjent i området, forhindret det ikke statens kartverk å bruke navnet på kartverket i åtti år. Tilslutt et utsnitt fra kartet som benyttes i dag.
 
Amund Helland skriver i bokverket "Finnmarkens amt" i 1905, at gradteigkartet fra den tiden brukte navnet Færdeskammen, noe som tyder på at det har gått en ferdselsvei over Rajapää. Forleddet reisa finner vi igjen i andre steder, og noen teorier går ut på at det har med å reise eller ferdes å gjøre.
 

 
Disse tårnene har vært benyttet av finske grensevakter. Det først brant en gang på åttitallet, mens det andre var det ikke lenger behov for etter at Norge og Finland underskrev Schengenavtalen i 1995, og det ble derfor revet.
 

(foto 1979/1994)

 
Rajapääkoia ligger ved foten av fjellet. Den er i god stand og åpen for alle. Den er avmerket på kartet, og du finner den på koordinatene: UTM 35W  0592976/ 7711228. Den skal ha blitt flyttet hit fra Strand hvor den tidligere gjorde tjeneste som badstue.
 

(foto 2005)

Fjellbekk i nærheten av Hav'gajarvarri/ Gjeddevassfjellet.
 

(foto 2008)

Utsyn østover fra Hàvgajàrvàrri/ Gjeddevassfjellet. Til venstre ser vi Ànddilgoahtejàvri/ Antilavatn.  Brannvannsdraget ligger bak fjellet i horisonten.
 

(foto 2011)

Utsyn mot Gjeddevassdalen, hvor Gjeddevasselva renner ut i Gjeddevatn som vi ser helt til helt til høyre.  Denne dalen er kalt både Djeveldalen og Eldoradodalen, uvisst av hvilke grunner.
 

(foto 2011)

Parti av Gjeddevassdalen.  Hvis det fortsatt bor troll i Sør-Varanger, så holder de nok til i dette området.
 

(foto 2011)

Parti av Gjeddevassmoen/ Hávgajárguolbba øst for Munkelva.
 

(foto 2010)

Utsyn nordvestover fra Ánddisavogoatĉohkka. I bakgrunnen ser vi Haukfjelltoppen/ Biehkanĉohkka.
 

(foto 2010)

Biehkkanjohka er en av omlag tyve bekker som drenerer til Munkelva på norsk side.
 

(foto 2010)

Typisk parti av moen øst for Munkelvfossen. Ungskog dominerer, de gamle furugubbene har forlengst falt ned.
 

(foto 2010)

Den såkalt Tremetringen i Munkelva. Hit opp går etter sigende laksen.
 

(foto 2010)

Parti av Munkelva like før den forvandler seg til en av kommunens flotteste fosser.
 

(foto 2010)

Munkelvfossen/ Uvdugorži. Kjært barn har mange navn, noen kaller den Attenmetringen, andre tolv- eller fjortenmetringen. Jeg har prøvd å måle med GPS uten å lykkes.
 

(foto 2010)

Stredevannene sett Uccagaddjoaivaš. Hytta i venstre kant er ei låst reindriftshytte som tidligere sto som åpen koie ved Munkelvfossen.
 

(foto 2009)

 
Fra øst ser vi ut fra høyre Brannvatn, og deretter videre mot venstre Brannvasstjerna, en vannkjede som strekker seg over nesten ei mil. Samisk navn er Roavvejav'ri og Roavvejarluob'balat som betyr det samme. Brannvassdraget drenerer til Munkelva via Gjeddebekken.
 

(foto 2008)

 
En del av stien fra Korsdalen over Stabbursfjellet til Brannvatnet er steinsatt på denne måten.
 

(foto 2009)

 
Fra Stabbursfjellet (Bálogáisá) ser vi ut over Stabbursvatn (Balujav'ri). Qvigstad bruker de samiske navnene Gæd'genjâlläm-oai've/jaw're. Gæd'ge=stein. Njâllâm kommer av njâllât som betyr å flakne av, og ikke njâllâ som betyr stabbur. Det norske navnet kan altså bygge på en misforståelse.
 

(foto 2008)

Varden på toppen av Stabbursfjell/ Bálogáisá.  I bakgrunnen ser vi Bordevárri og Munkefjorden/ Uvduvuotna.
 

(foto 2010)

Denne terrengformasjonen, som ligger sør for Stabbursfjellet, blir av mange kalt Sukkertoppene.
 

(foto 2012)

Korsdalen går i sørøstlig retning fra Munkefjordbunnen til Sandneslangvatnet. Nedre del er et populært hytteområde, det finnes omlag femti hytter her. En skulle tro navnet har noe med Korsfjorden å gjøre, men dalen og alle tilknyttede navn henspiller på det samiske ordet "ristamuor", som betyr "gravkors av tre". Opphavet til  navnet er at det har vært østsamiske gravplasser her.
 

(foto 2009)

Parti av Korsdalsjuvet. Det går sti langs elvas østside.
 

(foto 2009)

 
Korsdalsvatn/ Suoppáŝjávri sett fra nordvest.
 

(foto 2009)

Korsdalsvatn/ Suoppáŝjávri sett fra kote 205. Til venstre i bakgrunnen ser vi Stabbursfjell og Stabbursvatn.
 

(foto 2010)

Korsdalen sørøstover sett fra kote 205.
 

(foto 2010)

Spor av fortiden. Gammel fangstgrop midt på Korsdalstien.
 

(foto 2010)

Tyskerne bygde telefonlinje fra Sandnes til Munkefjord. Den gikk langs Korsdalen, og restene sees fortsatt.
 

(foto 2010)

Parti fra øvre del av Korsdalen.  Her ser vi tydelig at det er ryddet for framkommelighet med trekkredskaper. Stien er nok ryddet for frakt av tømmer mellom Sameti og Neiden.
 

(foto 2010)

Hyttevatnet er Korsdalsvassdragets kilde. Her sto Korsdalskoia opprinnelig før den på nittensekstitallet ble flyttet, angivelig fordi man gikk tom for brensel i området.
 

(foto 2010)

Ved Suohpᚠhar Korsdalen sitt vannskille. Herfra renner vannet til Sandneslangvatn. Suohpáš- brukes som forledd i samiske navn oppover Korsdalen på nyere kart. Jeg tror navnet henspiller på bruk av dalen som ferdselsåre. Bildet viser Mikkelvatnet/ Mihkašjavri.
 

(foto 2009)

 
Like nedenfor Mikkelvatnet finner vi Korsdalskoia, ei trivelig koie med 2+1 sengeplasser. Den er merket på kartene og UTM-koordinatene er: 35W 0602286/7720344. Tidligere har koia blitt vedlikeholdt av heimevernet, men de har nå sagt fra seg ansvaret, så koias framtid er usikker. Her er en del vedlikehold som må utføres, bl.a. er taket lekk, gulvet må fikses, og her bør bygges en utedo. Koias historie har jeg forløpig ikke brakt i erfaring, men årstallet 1940 er risset inn i ytterveggen, så den er nok satt opp før krigen.
 

(foto 2009)

Korsdalsstien ved Sandneslangvatn. På motsatt side av vatnet fortsetter den fram til Onderikoia.
 

(foto 2010)

Steinholmvatnet/ Vággahovsuolojávri ligger øst for Korsdalen.
 

(foto 2009)

Utsyn nordover fra Korsfjell. I bakgrunnen ser vi Vággahovva. Vatnene vi ser er til venstre Midtfjordvatnan/ Njallajávri, og til høyre Ongajærvi.
 

(foto 2010)

Varden på toppen av Korsfjellet/ Ristamuoroaivi.  I bakgrunnen ser vi Nikelrøyken og Sametivannene.
 

(foto 2010)

Disse hvite lavfrie stripene i fjellet er typisk for Korsfjellet. Jeg har vært i kontakt med Norges Geologiske Institutt om saken, men heller ikke de kan si hva det skyldes.
 

(foto 2010)

Disse vannene øst for Korsfjellet heter det de ser ut som, nemlig Øydevatnan, skjønt noen kaller det Krokvatn.
 

(foto 2010)

Vættsjer med adkomst fra Sandnesdalen:

 
Telegrafdalen går i nordvestlig retning inn fra anleggsveien på vestsiden av Langfjorden, bare noen hundre meter forbi gravplassen. Her har omlag seks tusen mennesker tilgang til et praktfullt turterreng, bare noen minutters kjøretur hjemmefra. Her gikk telefonlinja over til Munkvassbekken, derfor navnet. Fundamentene etter stolpene står fortsatt igjen.
 

(foto 2009)

 
Teltvatnet/ Lávvojávri er det første store vatnet man kommer til.
 

(foto 2009)

 
På Nosfjellet/ Nuvvosoaivi ligger dette gamle skuret som tydeligvis ikke har klart å stå i mot vær og vind. Området brukes som skytefelt av garnisonen, og dette skuret har nok vært brukt til oppsyn. Skytefeltets grenser er avmerket på de nyeste kartene, dessuten står det varselskilt ved alle sentrale innfartsårer.
 

(foto 2009)

 
Utsyn nordover fra Nosfjellet. Til venstre ser vi Ørretvasshøgda/ Dápmotoaivi, til høyre ser vi Totolv, som også heter Nosfjell, men her brukes betegnelsen austre. Midt i bildet ser vi Høybukta, Korsfjorden og Skogerøya.
 

(foto 2009)

 
Langvatnet/ Guhkesjávri sett fra Nosfjellet.
 

(foto 2009)

 
Utsyn vestover fra Nosfjell. Vatnet til høyre heter Nuvvosjávri (Nosvatn). Som vi ser får det tilsig fra vatnet fra venstre, og det heter nedre Nosvatn, som igjen får tilsig fra vatnet bakenfor som forunderlig nok heter øvre Nosvatn. I horisonten midt i bildet ser vi Baikgarranoaivi, eller Skjitfjell som det også kalles.
 

(foto 2009)

 
Ketilvarden finner vi ved Fiskevatnet sørvest for Teltvatnet. Her er også satt opp ei trimkasse. Enkleste atkomst sommerstid er vel stien opp Telegrafdalen til Teltvatnet, deretter følger man stien sørover til man kommer til kraftlinja. Stien langs linja fører til varden.
 

(foto 2009)

 
Strømmen bro. Strømmen, eller Straumen som det faktisk står på kartene, er en tidevannstrøm.
 

(foto 2010)

 
Utsikt nordover Langfjorden fra Strømmen bro.
 

(foto 2010)

 
Her ser vi Strømsbukt ved Langfjorden, eller Fløttenbukta som den også kalles. Samene kalte den Guoccâ-gåp'pe, som betyr råttenbukt, angivelig fordi det samlet seg tang som ble liggende å råtne her. Sydvarangergründeren Christian Anker mente i et brev til Henrik Lund at de burde sikre seg grunnen her fordi det kunne tjene som bebyggelse for de ansatte i selskapet. "Under saadanne klimatiske Forhold som der nordpaa, kan man ikke gaa for langt i at oppsøge lune og varme Steder til Arbeiderbefolkningen og Administrationen". Ankers kilder var kart og ikke helt etterrettelige beskrivelser. For orden skyld: Per Eriksen Fløtten sikret seg en del av grunnen her allerede i 1853.
 

(foto 2008)

 
 
 
Utsyn mot sør og Geresjæg'gi som egentlig burde hete pulkmyra, men som heter Gamnesbuktamyra fordi alle "Geresnavnene" i området er oppkalt etter gårdsnavnet Gamnes. Til høyre i horisonten ser vi Nosfjellet/ Nuvvusoaivi som vi kaller Totolv, også etter at nyere forskning viser at fjellet faktisk er 219 moh. Bak myra ser vi Tennvassfjell/Cærretjaroaivi som det er planer om å sprenge bort.
 

(foto 2008)

 
 
 
Høybukta eller Nuvvusgåp'pi som det heter på samisk. Den første som bosatte seg her var Nils Persen Koas. Det skjedde tidlig på attenhundretallet. Her skal også østsamene hatt lakseplass. Høydedraget til venstre heter Láhpogoahoaivi - Lappegammehodet.
 

(foto 2008)

I Høybukta renner Noselva ut.
 

(foto 2010)

 

Ved Noselva ligger dette monumentet over Sovjetiske soldater som var gravlagt her. Likene ble senere flyttet til Tjøtta i Nordland.
 

(foto 2005)

 
Nesene ligger som sagtenner på østsiden av Høybukta. Det største neset heter Pulkneset, neset innenfor heter Kvalbuktneset.
 

(foto 2010)

 
Makkskjæret på sørsiden av Korsfjorden. Etter sigende er det bare ved springflo at neset vi ser framstår som et skjær. I bakgrunnen ser vi Skogerøya med innløpet til Sør-Leirvågen.
 

(foto 2010)

 
Tysk kanonstilling ved Makkskjæret. Denne ser ut til å ha beskyttet flyplassen mot flyangrep.
 

(foto 2010)

 
Tusenvika ved Korsfjorden. Skal også ha blitt kalt Tustenvika. Opprinnelsen til navnet er uklart, men onde tunger vil ha det til at her var det tusenvis av lus. Neset i bakgrunnen heter Luŋkosnjárga/ Lunkusneset. Det norske navnet er Junkernes, et navn som vissnok skal være etter fanejunkere fra Vardøhus, men det navnet har jeg aldri hørt brukt.
 

(foto 2010)

 
Lunkuselv/ Luŋkosjotka, eller Junkerelv som det også heter. Elva er egentlig en bekk som renner gjennom skogen i forkant av bildet. Her bodde tre samefamilier ifølge folketellingen 1845.
 

(foto 2010)

 
Buholmen/ Ĉádjetsuolu, her i perspektiv fra fjelltoppen Buholmhammeren. Området på fastlandssiden kalles også Buholmen; Ĉádjit på samisk. Buholmen markerte grensen mellom Neiden- og Pasviksiidaen. På holmen hadde østsamene gravplass, men trekors og støtter skal ha blitt brent av nordmenn fra Kiberg. Ifølge folketellingen 1845 bodde det to samefamilier bestående av elleve personer her.
 

(foto 2010)

 
Lillestonga/ Uhca Oažželuovttas.
 

(foto 2010)

 
Stonga heter stedet, angivelig fordi det en gang skal ha stått ei stang som ble brukt som seilmerke her. Samene kaller stedet Oažželuokta, som betyr kjøttbukt. Også her hadde østsamene lakseplass.
 

(foto 2010)

 
Navnløs bekkedal innenfor Stonga. I bakgrunnen ser vi Neidenelvas utløp skinne som "a national steel guitar"
 

(foto 2010)

 
Munkvassbekken/ Muŋkaleahki renner fra Munkvatnet til Neidenfjorden.
 

(foto 2010)

 
På sin omlag to kilometers lange vei mot havet har Munkvassbekken et fall på 103 meter. Likevel finnes stille høler.
 

(foto 2010)

 
Hamnnes ved Langfjorden. Ved fjæresjø er fjorden bare en smal kanal takket være avgangen fra Sydvaranger som ble sluppet ut i fjorden fra oppstarten til midten av syttitallet, da man gikk over til å slippe ut i Bøkfjorden. På kartet er neset benevnt Gullgruveneset, men det navnet kjenner jeg ikke bakgrunnen til. Bukta til venstre heter Hamnebukt, og her mente Christian Anker at utskipningshavnen for malmen burde ligge.
 

(foto 2005)

Leirpollen ved fjæresjø. Av samene kalt Šoaranluokta, og de skilte mellom store og lille bukt, dette er den store. Vi ser at et båtvrak har sunket helt ned til relingen.
 

(foto 2008)

Lille Leirpollbukt. Under krigen var det to fangeleirer her, en for sovjetiske soldater, og en for nordmenn, polakker og tsjekkere. Her hadde også tyskerne sjøminelager og andre militære anlegg, noe åtte tunneler på sørvestsiden av bukta vitner om.
 

(foto 2008)

Vi ser ned mot Far'rimgoppe, Flyttebukt, hvor samene på Sandnes flyttet kyrne over til sommerbeite på Reinøya som vi ser i bakgrunnen. På Reinøya ble kyrne satt i land på sydspissen, som de kalte Gussâ-suw'dem-gal'le, Kufergeberget.  Dessverre er navnene, og den kulturhistorien de representerer, ikke med på dagens kartverk.
 

(foto 2008)

Far'rimgoppe fra sjøsiden. Bukta til høyre heter Kaffebukta.
 

(foto 2007)

Ellinghamn ytterst på Tømmerneset. Opphav til navnet er en underoffiser ved navn Elling som hentet ved til Vardøhus her. Her har vært bosetting siden syttenhundretallet, og engang skal det ha vært nok av fisk, kobbe, bjørn og bjørk her. Samisk navn er Snuordobeasgohppi. Neset vi ser heter Snuordobeaski, Snauklubben. I bakgrunnen ser vi Skogerøya og Korsfjorden som går inn til venstre.
 

(foto 2008)

 

Skogerøya

 
Her presenterer jeg bilder fra Skogerøya, eller Sállan som det heter på samisk, og fra fjordene rundt øya. Øya er faktisk nevnt i skriftlige kilder så tidlig som i 1598, da selvfølgelig med sitt samiske navn. For det er vel åpenbart at det norske navnet på øya ikke har noe med skog å gjøre, sannsynligvis stammer navnet fra en lydoversettelse av det samiske Skuv´ge som er forledd i flere navn her ute.
 
Her ved Skogerøypynten, eller Skogerøyneset/ Sállangeahĉi om man vil, møtes Korsfjorden og Kjøfjorden.
 

(foto 2010)

 
Steinskjernes/ Goadášnjárga ligger ved Korsfjorden på sørsiden av øya. Her bosatte den danske bødkeren (tønnemakeren) Julius Vollman seg i 1850, giftet seg med en sjøsame, og de ble opphavet til Wollmannslekten. Huset hans var omgangsskole for Korsfjord skolekrets i en periode i attennittiårene, noe som var nok til at stedet ble avmerket som skole på kartet, og forble der gjennom et par menneskealdre, faktisk helt til det nye kartverket ble tatt i bruk. Bygningene vi ser på bildet eies av etterkommerne, skolehuset er forlengst revet.
 

(foto 2007)

 
Steinskjeret kan til forveksling se ut som en ubåt i overflatestilling, noe som har ført til legenden om at skjæret skal være hyppig bombet av sovjetiske fly under krigen.
 

(foto 2007)

 
Moderne fyr og gammelt seilmerke på fastlandssiden ved Straumen/ Rivdnji. Her er Kjøfjorden på sitt smaleste, så stedet brukes for å sende reinen til/fra sommerbeitene på Skogerøya.
 

(foto 2007)

 
Nedlagt, og dessverre snart nedfalt fiskebruk på Revholmen/ Guovllas ved Revholmsund/ Guovllasbohki.
 

(foto 2007)

 
Skogerøyværet ligger i Kimbukta/ Skuvgegohppi på yttersiden av Skogerøya.
 

(foto 2007)

 
Nord for Skogerøya finner vi holmen Kim/  Čoammir.
 

(foto 2007)

 
 
Denne broa over Munkelva ble bygget i år 2000, etter at den forrige broa ble tatt av vårflommen samme år.
 

(foto 2010)

Utløpet av Munkelva i perspektiv fra Sommarplasstoppen. Bukta i forkant er tørrlagt ved lavvann, og heter således Råttenbukt/ Gážegåp'pi. I horisonten ser vi til venstre Vággahovva, og til høyre Stabbursfjellet.
 

(foto 2010)

Man har lagt mye arbeid i å lage denne ferdselsåren på vestsiden av Munkefjorden.
 

(foto 2010)

Nedre del av Munkelvdalen i perpektiv fra Bordevárri.
 

(foto 2010)

Enaremyra/ Anáraŝsuotnju sett fra Bordevarri. Over denne myra kom reinraidene fra Enare som skulle til Neiden. Derav navnet.
 

(foto 2010)

 
 
Nedre del av Neidenelva. På motsatt side ser vi Littlevoll.
 

(foto 2008)

Steinnes ligger ytterst på neset mellom Munkefjord og Neidenelva. Vi ser også Mikkelsnes som ble kalt Sandtangen på det gamle kartverket.
 

(foto 2008)

Kallkilletoppen.
 

(foto 2008)

 
 
Bygda Neiden. Näätämö på finsk, Njavdan på samisk. Trolig har alle sitt opphav i den østsamisk betegnelsen Njaudam. Stedet er kjent fra kart helt tilbake til femtenhundretallet. Vi ser bl.a. Viljestad, Skoltebyen, Stormælen og Finlandsvegen, offisielt kjent som riksvei 893.
 

(foto 2008)

Skoltefossen fra under broa. Det er september og svært lav vannstand.
 

(foto 2008)

Neidenelv bro.
 

(foto 2010)

Neiden kapell ble innviet 13. juli 1902. Arkitekt var Karl Norum. Kapellet er laget i en slags nasjonalromantisk dragestil, og er satt opp i fornorskningens navn i ei bygd som var tydelig preget av finsk innvandring.
 

(foto 2010)

I dalen i forgrunnen renner Bødtkerbekken ut. En bødtker (tønnemaker) skal en gang ha hatt tilhold her. Dalen i høyre kant blir kalt Dødsdalen etter bjørnens herjinger i saueflokkene her sommeren 2010. Til høyre i bakgrunnen ser vi Riestovárri eller Dážagáisa (Nordmannsfjellet).
 

(foto 2010)

Kjører man Mikkelsnesvegen til veis ende, finner man denne steinkaia.
 

(foto 2010)

 
 
Denne fergen skal frakte gjester på Neiden fjellstue over elva.
 

(foto 2010)

 
Labahågården ble bygget i 1896 av Mikko Lapa-aho som startet å dyrke jorda her i 1871. Han kom fra Lidensalmi i Nord-Finland. Labahå er således en fornorskning av navnet hans. Labahågården er i dag et av Sør-Varanger museums anlegg.
 

(foto 2009)

 
Littlefossen ved Neidenelva.
 

(foto 2009)

 
 
Riksrøys 351 ligger på Muv'rabåkvarri, eller Bolomoive som Mejlænder kalt det på grenselinjekartet fra 1826. Brændhaugen har den også vært kalt. Strengt tatt skulle grense gått fra Gålmesoaivi i rett linje til Rajapää. Denne svingen innom Øvre Neiden kostet Norge omlag 286 kvadratkilometer, og Neidensii'daen mer land enn de allerede hadde avstått. Hvorfor grensekommisjonen havnet i Neiden er ikke kjent, rapportene gir ingen forklaring, det eneste en med sikkerhet vet er at de hentet forsyninger som ble landsatt i Neiden. Røysa bærer i dag Haakon den syvendes merke og årstallet 1925, men den  skjemmes dessverre ut av at laksefiskere bruker den som søppelkasse for tomme ølbokser.
 

(foto 2007)

Ved "Dobbel Javre" ble riksrøys 352 satt opp. Dobbel Javre er to vann som befinner seg på finsk side av grensen. Røysa bærer Haakon den syvendes merke og årstallet 1925.
 

(foto 2007)

Riksrøys 352 er satt opp på Joulutunturi- Julefjellet. Her brukte varangersamene ligge med reinflokken i tiden før jul, derav navnet.
 

(foto 2007)

Partisankoia eies av heimevernet, og står på statsbyggs nåde. For noen år siden ville de nemlig rive den, men fikk så mange protester at de ombestemte seg. Koia er i svært dårlig stand, mye på grunn av at en maurfamilie har slått seg ned her. Koia er merket av på lokale turkart, men ligger omlag en kilometer lenger sør enn angitt. Korrekte koordinater er:  UTM 35 W 0584983/7725988
 

(foto 2007)

 
 
Bro over en av de mange tjernene på Ferdesmyra. Denne ligger myras sørvestlige hjørne.
 

(foto 2009)

Underveis til Bugøyfjord. Rett fram ser vi Áttejeaggi, til venstre Linddebákjeaggi.
 

(foto 2010)

 
 
Østerelva ble Vagge kalt i folketellinga fra 1861. Da bodde det 9 sjøsamiske familier her. Navnet Vagge er samisk og betyr "kort dalsenkning ved eller nær kysten", og som vi ser av bildet passer jo navnet godt om dette stedet. Østerelva det er snakk om heter Vággijåkka, og kommer fra Vággijávri/Vaggevatn som du ser til venstre på bildet. Det andre vatnet heter Čearretjávri. Toppen midt i bildet heter Skammagai'sa.
 

(foto 2007)

 
 
Bugøyfjord skal være det første sted hvor sjøsamene slo seg ned i det gamle norskrussiske fellesdistriktet. Det skal ifølge Schnitler ha vært tidlig på syttenhundretallet. Reaisavuotna er det samiske navnet på fjorden og stedet, men om betydningen skal ha noe med å reise eller ferdes å gjøre er uklart.
 

(foto 2008)

Denne fjellformasjonen heter Sopnes og er som en naturlig molo for bygda Bugøynes. Samisk navn er Suohpanjárga. Her har vært innsamlingsgjerde for rein her, så det samiske ordet for lasso kan være bakgrunn for navnet. Det er forøvrig glimrende utsikt fra Sopnes, noe de hosstående bildene er et eksempel på.
 

(foto 2008)

 
 
Sopnesmyra/ Suohpajeaggi (merk staveforskjellen) ligger nord for avkjøringen til Valen. Den skal ha svært stor verneverdi. Norsk institutt for naturforskning laget en rapport om det biologiske mangfoldet i Sør-Varanger kommune, og her står det: "Myrkompleks med strengmyrdannelser og store palser av øyetuetypen. Mellom disse ligger flate, fuktige starrmyrer og minerotrofe mosemyrer og de topogene elementer dominerer". Så vet vi det.
 

(foto 2008)

Utsyn over Bugøyfjorden og Valen. Navnet Valen har sin bakgrunn i at holmen vi ser vil være landfast ved Lavvann. (se også Lanabukt). Den borteste holmen heter Smella/ Smiella. Bukta innenfor heter Dážagohppi/ Nordmannsbukt. Navnet er svært gammelt og tyder på mulig eldre norsk bosetting.
 

(foto 2007)

 
Tyttebærsletta boligfelt er Bugøynes drabantby. Det ble bygget på midten av nittensyttitallet.
 

(foto 2009)

 
Mosedalen stadion ble bygget i 1971 utelukkende basert på dugnadsinnsats av lokalbefolkningen. Det ble således Finnmarks andre gressbane. Vadsøværingene på andre siden av fjorden kan bare sende sine misunnelige blikk sørover. Banen ble oppgradert på slutten av nittenåttitallet.
 

(foto 2009)

 
Mosedalen/ Jeagilleahki går i rett sørvestlig kurs fra Mosedalen stadion til den støter sammen med Ránagurra. Her har kraftlinja gått tidligere, og ved jevne mellomrom kan vi se de strengt kvadratiske steinfundamentene hvor stolpene har stått. Dessverre bygges det ikke slik lenger. Øverst i dalen står noen stolper igjen, muligens er de levnet der med vilje som siktepunkter i tilfelle dårlig vær.
 

(foto 2009)

 
Ránagurra eller Langkløfta skjærer i rett linje fra Gressholmen i Varangerfjorden i nord til Ranvika ved Bugøyfjorden i sør. Her har kløfta nylig passert det høyste punkt på vei sørover. Ránabákti (351 moh) ligger det høyre for skaret, men toppen er dessverre skjult. Ifølge Qvigstad betyr Rána spor i snø (etter dyr). Navnet har sannsynligvis også gitt navn til Ranvika, det dreier seg nok om en lydoversettelse av det samiske ordet.
 

(foto 2009)

 
Ranvika ligger på Bugøynesets sørside, ved utløpet av Bugøyfjorden. Fjellsiden til høyre skal ettersigende være kommunens største fuglefjell.
 

(foto 2009)

 
Ytre del av Spurvnes/ Čižženjárga sett fra nord. Til venstre ser Skogerøytoppen/ Ákkelgáisá (445 moh). Midt i bildet ser vi Vognfjordfjellet/ Bárdevuonoaivi (399 moh), til venstre Sandbukttind/ Sáttoluovttgáisá (350 moh). Vi ser litt av Oterfjorden og Vognfjorden. De største holmene heter Kasterholmen/ Gaskasuolu og Vognfjordholmen/ Stuorrasuolu.
 

(foto 2009)

 
 
Slik er det første møte med Bugøynes for oss som kommer landeveien. Den idylliske sandstranden heter Vestersanden. Fjellknausen bak heter Sankarihaugen.
 

(foto 2009)

 
Bugøynes fra en annen vinkel. Vi ser Varanger Vilts anlegg og Pipolabukta til venstre. På andre side av bukta ser vi fiskebruket og Bryggberget.
 

(foto 2009)

 
Til høyre slippen og produksjonsanlegget til Bugøynes kongekrabbe. I bakgrunnen Bugøya.
 

(foto 2009)

 
Pleymkaia er et av Sør-Varangers museums anlegg. Den ble rekonstruert og restaurert på nittennittitallet. Kaia er bygget på begynnelsen av nittenhundretallet, og ble benyttet som allmennings- og ekspedisjonskai. Imidlertid kunne man bare legge til ved flo sjø. I bakgrunnen ser vi Sjetéen som ble anlagt tidlig på nittensekstitallet ved at mudder fra havna ble pumpet opp i området. Tidligere gikk sjøen helt husene i bakgrunnen.
 

(foto 2004)

 
 

Gallokområdet

 
Her tar jeg ikke bare for meg selve tettstedet Gallok, men stort sett hele terrenget som avgrenses av riksgrensa til Finland, kommunegrensa til Nesseby, Neidenelva og E6.
 
Gallok betyr "sko som er laget av pannehuden av rein" - altså skaller.  Hvordan betegnelsen Gallut/ Gallot, som riktignok betyr det samme har havnet på vårt kartverk, er for meg en gåte, da jeg bare har gjenfunnet denne betegnelsen i sørsamiske ordbøker.
 
Gammebygging har lange tradisjoner i Gallok. Her er en av de mest forseggjorte.
 

(foto 2009)

 
Fra Bjørkeneset går det sti fram til Bergholmvatn, en av innfallsportene til Gallokområdet. Den går blant annet over Langfossmoen/ Gukkesguoikguolba. Dessverre vokser tomme oljefat vilt her i kommunen.
 

(foto 2010)

 
Her ser vi Njuk'čanjuanas som betyr svanenebbet. Idag kaller vi det Svanefjellet.
 

(foto 2010)

 
Bekken i forgrunnen har sitt utspring nordøst for Fagerbjørkhøyda. I bakgrunnen ser vi litt av Hav'gajav'ri, eller Haugijærvi som de finskættede kaller det. Her sto ei tømmerkoie hvor to norske partisaner ble drept av tyskerne etter å ha blitt angitt. Koia ble senere flyttet, en del står ved riksrøys 352a, og kalles Partisankoia.
 

(foto 2010)

 
Denne hengebroa over Gallokelva ble bygget av Neiden og omegn jeger- og fiskerforening i 2007, og er min yndlingsbro, både visuelt og opplevelsesmessig.
 

(foto 2010)

 
Bergholmvatn/ Gæd'gesuolujav'ri sett fra sørøst.
 

(foto 2010)

 
En av innfartsårene til Gallokområdet er fra Bugøyfjord. Herfra går det sti inn til innerenden av Førstevatnene. Når man er kommet hit til Myrvatn har man gått omlag halveis.
 

(foto 2012)

 
Parti fra nevnte sti med omgivelser.
 

(foto 2012)

 
Snart på høyeste punkt.
 

(foto 2012)

 
Et lite stykke fra utløpet av Førstevatnene ligger denne flotte, lille fossen.
 

 

(foto 2012)

Terrengparti sør for Førstevatnene.
 

(foto 2012)

 
Garsjøen landskapsvernområde er et ca. 20 km² stort område sør for Garsjøen. Området er fredet mot tekniske inngrep. Verneområdet inneholder endemorener og randterrasser av store dimensjoner og store eskersystemer fra sør som viser hvordan smeltevannsløp under isen har munnet ut ved isfronten. Disse fem bildene er fra områdets nordøstlige del, og viser resultatet av isbreens arbeid for ca ti tusen år siden.  
 

(foto 2012)

(foto 2012)

(foto 2012)

(foto 2012)

(foto 2012)

 
Myrparti nordøst for Smalvatn sett fra Buŝkovarri.
 

(foto 2012)

 
Smalvatnet sett fra Buŝkovarri. I bakgrunnen til venstre ser vi Smallvasshaugen/ Buŝkoaivi, til høyre ser vi Gallokvadda/ Gallokåsen.
 

(foto 2012)

 
Vi ser Trangdalen/ Ruovddᚠfra øst idet den ankommer Trangdalsvatn. Trangdalen er et såkalt glasifluvalt dreneringsspor fra siste istid. I bakgrunnen ser vi Ravnfjellet/ Gáranasskáidi.
 

(foto 2009)

 
Rundgalsi/ Jorbagálšajávri fra Reinbogfjellet.
 

(foto 2009)

 
Fra Farkollen ser vi østover mot Reinbogfjell/ Čoarbbealvárri. Mellom disse fjellpartiene ligger Blautmyra/ Suttesvoume med sine utallige små myrer og vann. Til venstre ser vi Store Blautmyrvatn, og helt til høyre Blautmyrvatnan.
 

(foto 2009)

 
Farkollen/ Fárrennurki dominerer terrenget i denne delen av Gallok. Her i perspektiv fra Reinbogfjell. Vi ser blant annet Store Blautmyrvatn. Ordet Fárren kommer av far'rit som betyr flytte; det har gått en gammel ferdselsvei over eller langs fjellet.
 

(foto 2009)

 
Fagerbjørkhøyda sett fra nord. Uhcit Ĉappalánjasoaivi er samisk navn ifølge kartverket. Uhcit betyr lille. Hvor den store befinner seg sier kartverket intet om.
 

(foto 2012)

 
Blautmyrvatn (Suttesvuonrejavrit) og Blautmyra sett fra Fagerbjørkhøyda. I bakgrunnen ser vi Farkollen.
 

(foto 2012)

 
Blautmyrelva renner i sørlig retning fra Blautmyrvatn og forenes med Gallokelva et par kilometer før den renner inn i Finland, som du ser i horisonten.
 

(foto 2012)

 
To partier fra Blautmyrelva.
 

(foto 2012)

(foto 2012)

 
Der elvene møtes: Fra kote 206 ser vi Førstevannselva kommer inn fra nord og forenes med Gallokelva i det vatnet du ser helt til venstre i bildet.
 

(foto 2012)

 
Gallokelva til vestre, Førstevannselva til høyre idet de ankommer nevnte vatn. Her lyktes jeg dessverre ikke med å lage panoramabilde.
 

(foto 2012)

 
Fra Farkollen ser vi rett sørover. Midt i bildet ser vi Gæd´gesuolujav'ri/ Steinholmvatnet. Finskegrensen går gjennom sørlige del av vatnet. Det er omlag åtte kilometer fra fotografens ståsted til vatnet. Rett fram ser vi lille Farkollen.
 

(foto 2009)

 
Del av Førstevannsdalen sett fra Farkollen. Midt i bildet ser vi Vuosttamušluobbalat (Førstevannskulpene). Bak dem ser vi Smalvasshaugen/ Buškoaivi. Til høyre ser vi Čaihnevárri som så vidt jeg vet betyr Hakkespettfjellet.
 

 
 
Gålmešoai'vi sett fra Gæččoai'vi. I 1766 ble det siste grensepunkt mellom Norge og Sverige markert her, og det norsk-russiske fellesområdet begynte. B.M.Keilhaug skriver i 1827: "Galmes-Oâivve betyder tre Hoveder, et Navn, som skal sigte til de tre Monarker, hvis territorier, ifølge Ruslands forrige paastand paa Neiden, her stødte sammen". Helland kaller det Trillingtoppen i 1905. Det samiske oai'vi betyr hode eller avrundet fjelltopp. Gålmešoai'vi kjennetegnes av at det har tre slike topper, så navnet er nok eldre enn ettertidens nasjonalromantiske grublerier.
 

(foto 2007)

Når Mejlænder og Galamine kom til Gålmešoai'vi i 1826, fant de den jordhaugen som var kastet opp for å markere grensepunktet  og de fant denne steinen hvor initialene EHS og årstallet 1809 var hugget inn. Dessverre har ikke skriften tålt tidens tann. 1809 er et viktig årstall i vår grensehistorie; dette året måtte Sverige avstå Finland til Russland ved fredslutningen i Fredrikshavn. Samme år falt den franske marskalken Jean Baptiste Bernadotte i unåde hos Napoleon Bonaparte. Året etter ble han valgt til Sveriges tronfølger. Han tok navnet Carl Johan, og ble i 1818 konge av Sverige og Norge, etter at Danmark måtte avstå Norge som følge av fredsslutningen i Kiel i 1814. Man antar at Carl XIV Johans nære bånd til Russlands tsar Alexander den første var en direkte årsak til Russlands vilje til grenseforhandlingene.
 

(foto 2007)

Major Peter Schnitlers kart basert på grenseeksminasjonsprotokollene fra 1744-45. Her skisserer han opp Norges og østsamesii'danenes grenser. Den endelige grense ble satt endel lengre mot nord, fra Tanaelva over nordenden  av Bolma (Polmakvatnet) og like nord for Nakan, et fjell som i dag ligger i Finland. Her stoppet da også grensen ifølge traktaten med Sverige i 1751, for her starte det norsk-russiske fellesterrenget.
 

 
Spørck og Galamines kart fra 1825. Grensen skulle gå fra "Golmis-oaivve Madda-Gættsje over fjeldene Reisa Gora og Reisa-Oive fram til Gelsimo, idet man antok dette var Neidensii'daens grense mot Enare lappmark. Det var det ikke. Grensen skulle gått fra Gålmešoai'vi til nordenden av Iijärvi og deretter til Rajapää. Resultatet ble at Neidensii'daens område ble delt på tvers. Ved grensestengingen i 1852 ble Neidensii'daen utestengt fra vinterområdene. Det gikk mange år før denne feilen ble oppdaget.
 

 
Riksrøys 349 på Gålmešoai'vi. Den bærer Haakon den syvendes merke og årstallet 1925. Til venstre ser vi en såkalt utligger; den skal vise retning til neste røys. Røysa er også grense mellom Sør-Varanger og Nesseby.
 

(foto 2007)

Hytte ved Gålmešjav'ri. Den står åpen og er avmerket på kartene. Koordinater er UTM 35W 0553796/7784041. Som norsk navn på Gålmešjav'ri har man valgt Fiskevatnet. Det navnet brukes ikke av de som bruker området.
 

(foto2007)

Guellbaslam Vara kalte Mejlænder fjellet hvor vi finner riksrøys 350. Den bærer Haakon den syvendes merke og årstallet 1950. Røysa ligger på østsiden av Gålmešjav'ri. Qvigstad kaller fjellet Guollebâs'temvarre. Guollebâs'tem skal bety fiskespade, men hvilken tildragelse med fiskespade som har funnet sted her sier han dessverre ingenting om. Her skal ha vært et gammel samisk offersted.
 

(foto 2007)

 
 
 
Utsyn over Bjørnelvdalen.  Gårdsbrukene er dessverre forlengst nedlagt, så jordene blir derfor slått av gårdbrukere utenfra.  Til høyre ser vi Lille Bjørnevatnet.
 

(foto 2011)

Denne lille bekken har gitt navn til Bjørnelvdalen. I 1961 ble den utnevnt til grense for Kirkeneshalvøya, idet alt vilt her ble fredet ved kongelig resolusjon. Grensen følger Bjørnelva til Bjørnungen, og går deretter fram til nordenden av vatnet før den skrår i nordøstlig retning gjennom gruveområdet fram til grensemerke 211, herfra følger den riksgrensa fram til Pasvikelva.
 

(foto 2008)

Ørnevatn, her i perspektiv fra Ørnetoppen, er et svært populært hytteområde. Vi ser fra venstre øya, og bak den Vindfallneset, Båtbukta og Bakkeneset, deretter broa over til Høystakkmyrneset, og helt til høyre ser vi Teltbukta. Samisk navn er Aggeljav'ri; aggel = framstykke på fisk.
 

(foto 2008)

 
Langvasseidkrysset sett fra øst.
 

(foto 2011)

Krysset slik vi bilister ser det.  Huset til venstre var tidligere butikk.
 

(foto 2011)

 
 
Langvasseid, Langfjordeid eller Langfjordbotn; for sikkerhets skyld brukes alle tre navnene på kartet.  Her i det perspektivet de fleste ser bygda, nemlig fra Storfjellet.
 

(foto 2008)

Langvasseid, her sett fra Beganbahta/ Pettersfjellet. Vi ser også litt av Langfjordvatnet. Rundt forrige århundreskifte gikk veien til Pasvik opp Langfjorden, over eidet og Langfjordvatnet til Strand, hvor det var anlagt vei til Svanvik. På den tiden foregikk også all utskipning av brenntrevirke fra Sør-Varanger herfra.
 

(foto 2008)

 
En gammel bygdevei skaffer oss tilgang til terrenget øst for Langvasseid. Denne broa går over Mattilabekken.
 

(foto 2009)

 
Utsyn østover fra Flaggfjellet. Vatnet heter Sagvatnet, samisk navn er Surotjávri som betyr fluevatn.
 

(foto 2009)

 
Utsyn vestover fra Flaggfjellet. Til høyre ser vi Korsvatnet. Midt i bildet ser vi litt av Storsteinvatnet.
 

(foto 2009)

 
Storsteinhytta sto opprinnelig på Kjellmannsåsen hvor den var spisebrakke. Så ble den flyttet hit, hvor den ble reindriftshytte. I dag eies den av Langvasseid bygdelag. Hytta er i dårlig forfatning, og det ryktes om at den skal rives til fordel for ei ny. Hytta står åpen, har to+to sengeplasser og en liten hems. Den er dessverre litt feilmerket på kartene. Korrekte UTM koordinater er: 35W 0609179/7719435. Veien til hytta er merket hele veien fra Langvasseid med slike skilt som du ser innfelt på bildet.
 

(foto 2009)

 
Utsyn sørover fra Dabmutoai'vi øst for Sandneslangvatn. Vatnet i høyre kant heter Palmstrømvatnet, oppkalt etter verkslegen Alf Palmstrøm. Området som avgrenses av Sandneslangvatnet/ Sandneselva på den ene siden og Langfjorden/ Langfjordvatnet på den andre kalles Davvesskaidi (Nordskaidi). Skaidi er et samisk ord som betegner landet mellom to vassdrag/vannkjeder, og vi har ingen dekkende ord for dette på norsk.
 

(foto 2008)

 
 
Myrparti sør for Firkantvatn, som du passerer hvis du går skolestien til Namdalen.
 

(foto 2010)

 
 
Del av Krokvatn, like nord for Brattli. Vatnet til venstre kalles Mellomkrokvatnet. Vatnene drenerer til Skrukkebukta. I bakgrunnen ser vi til venstre Riššačåk'ka, til høyre Roavvevarri.
 

(foto 2008)

Det blir alt for langt å gå rundt; derfor er denne broa lagt over kanalen mellom Krokvatnene.
 

(foto 2005)

Store Fiskevatn/ Oag'gonjav'ri sett fra Roavvevarri.
 

(foto 2008)

Harefossen sett fra kote 87.  Hit kom laksen, men sjelden lengre. Etter utbyggingen av Skoltefossen er vatnet steget flere meter, og den stolte fossen er borte. Sydvaranger hadde framstøt både overfor Finland og Russland om å få bygge ut vannkraft her.
 

(foto 2008)

Sammenstilling grensekart 1947 og 1963. Norge har fått en ny holme. Vi ser trallebanen som gikk på russisk/finsk side. Veien, som i dag er delvis neddemmet, gikk mellom Storskog og Ahmalahti, og ble bygget av tyskerne.
 

 
 
 
 
 
Høststemning ved Mortensenbukta.
 

(foto 2008)

Bjørnsundveien fikk nytt, fast dekke i løpet av 2007/8, etter å ha vært et mareritt for kjørende gjennom flere år. Noe denne garasjeveggen er et levende bevis på.
 

(foto 2008)

 
Bjørklund gård ble ryddet i slutten av 1860-årene av Johan Pedersen Fætten fra Folldal. Gården er i dag museum. 
 

(foto 2011)

 
 
Svanvik kapell ble innviet i 1934. Arkitekt var Harald Sund fra Oslo. En av grunnene til at kapellet ble reist var nok utvilsomt det nasjonale markeringsbehovet som oppsto når Russland avsto Petsamokorridoren til Finnland.

I forgrunnen ser vi støtten til minne om Thor Eugen Centzen som ble skutt av tyskerne.

 

(foto 2011)

 
Garnisonsgamma ble reist i 1922 som innkvartering av soldatene i grensevakten. Etter ti år var den blitt ubrukelig og ble erstattet av en kaserne bygd av tre.  Gamma på bildet ble reist på tuftene etter den gamle, og fungerer idag som museum.
 

(foto 2011)

 
 
Deler av bygda Strand, som ligger i sørenden av Langfjordvannet, sett fra Brattberget. Navnet kommer trolig av den strandlignende banken her. De finske innvandrerne kalte stedet Järvenpää som betyr "ved enden av vatnet". Veien mellom Strand og Svanvik er kommunens eldste vei. Den ble påbegynt i 1869. Bekken vi ser midt i myra heter Tervajoki (Tjæreelva) eller Storelva, alt etter hvilket kart vi ser på. Vi ser også Tjæredalen som går opp mot nordvest.
 

(foto 2009)

 
Langnes på vestsiden av Langfjordvatn. Den kommunale veien går helt ut til bygningen vi ser bak neset. På Langnes har man funnet en forekomst av Bleikmøkkmose (Splachnum melanocaulon). Den er rødlistet og ansett for å være sterkt truet på grunn av liten populasjon.
 

(foto 2009)

 
Strand internat ble bygget i 1905, men har blitt utvidet ved et par anledninger. Det fungerte som internatskole fram til sekstitallet. Deretter var det vanlig skole fram til skolen på Svanvik sto ferdig i 1982. I 1986 ble det hovedbygning for Sør-Varanger museum, en funksjon som ble overtatt av Grenselandsmuseet i 1997. Skolen inneholdt også et eget kirkerom som ble benyttet fram til Svanvik kapell ble bygget i 1934. Bak skolen ligger en kirkegård hvor man i perioden 1905-1944 gravla 198 personer, noe som er markert med et eget monument.
 

(foto 2009)

 
Et par kilometer innover Sametiveien, og noen hundre etter en godt beferdet sti finner vi bjørnehiet. Det er en stor turistattraksjon etter slitasjen å dømme, for hiet har sannsynligvis ikke vært i bruk av bjørn siden krigen. Det er stort sett binner som skal føde som graver hi på denne måten.
 

(foto 2009)

 
Gaivomyra sett fra Brannfjellet. Hessengåsen ser vi til venstre, det lille til høyre heter Rabalambi. I horisonten ser vi blant annet Galgoai'vi.
 

(foto 2009)

 
Væinøkoia er bygget av Væinø Rauhala en gang før krigen, og her hadde han også et lite sagbruk. Den er i de senere år totalrenovert av Pasvik folkehøgskole som er ansvarshavende, og er således i topp stand. Koia har to + to sengeplasser og er tilgjengelig sommerstid via god sti fra Sametiveien. Stien begynner omlag to hundre meter forbi krysset ved Hessengåsen. UTM-koordinater er: 35W0612606/7712597
 

(foto 2009)

 
Vadestedet over elva mellom Sametivannene er de senere år beriket med denne broa som tar hensyn til både fotfolket og båtfolket.
 

(foto 2009)

 
Og at vadestedet har blitt brukt i uminnelige tider er den fangstgraven som vi finner på østsiden av elva et levende bevis på.
 

(foto 2009)

 
 
 
 
 
 
Interessen for hestesport er økende i kommunen. Travløp avvikles jevnlig på travbanen som ligger ved foten av 96-høyden.
 

(foto 2008)

 
 
 
 
Broa over Samtielva.
 

(foto 2010)

 
Denne gården ved Kobbfoss bygde John Haakseth opp med muskelkraft og enkle redskaper. Tre år jobbet han på Svalbard for å bli gjeldfri. Da Skogfoss kraftverk ble bygget i 1964, ble mesteparten av Haakseths dyrkede mark liggende under vann, og hele hans livsverk var ødelagt. Betegnende nok heter jordene nå Haaksethbukta.
 

(foto 2010)

 
 
Her renner Skjellbekken under riksvei 885. Skogsbilveien inn til Malbekkoia og Triangelen tar av like før broa.
 

( foto 2009)

Sør for veien inn til Malbekkoia finner du Saimivatnet og Saimikoia. Koia ligger bare omlag 500 meter fra veien, og det er god sti dit. Ikke bare er den feilmerket på kartet, navnet er også feil. Saimi var en kvinne som druknet seg i vannet her på grunn av ulykkelig kjærlighet. Koia handles av fefo og har koordinatene: UTM 35W 0599659/7700445. Koia har 4-6 sengeplasser fordelt på to høyder.
 

(foto 2009)

Provisorisk, og kanskje ikke lenger så farbar bro ved Saimikoia.
 

(foto 2009)

Triangelen er endepunkt på en avstikker fra Malbekkveien. Her har vært samlegjerde for rein, noe bygningsrestene vitner om. Triangelen er inngangsport til Oksvannsområdet.
 

(foto 2009)

Broer over Skjellbekken/ Skálžojohka ved Triangelen.
 

(foto 2009)

Okselva renner her ut i Lille Oksvatnet.
 

(foto 2009)

Oksvannskoia ble satt opp rundt 1965 som et tilbud til friluftsfolk. Ansvarshavende er Øvre Pasvik Bygdelag. Koia ligger innenfor grensen til Store Sameti-Skjellvatnet naturreservat, som som har vanskeliggjort skjøtselen da det er kraftige restriksjoner på motorisert ferdsel. Oksvannskoia har 4 sengeplasser, og du finner den på koordinatene: UTM 35W 0593347/7703232
 

(foto 2009)

Utsyn fra Oksfjellet/ Soatnoaivi mot nordvest. Vi ser store Oksvatnet, med lille Oksvatnet til venstre. I horisonten midt i bildet ser vi Rajapää.
 

(foto 2009)

Vestkoia ligger helt inne ved finskegrensa. Hit kan du gå fra Triangelen eller Oksvannskoia. Den ligger også en passende dagsmarsj fra Rajapääkoia/ Lerkevannskoia. Vestkoia har tre sengeplasser og handles av fefo. Den ligger på koordinatene: UTM 35W 0588124/7702340
 

(foto 2009)

Fra vestsiden av Sandnesdalen ser vi ut over deler av Mattaskaidi (Sørskaidi). Mattaskaidi er terrenget som avgrenset av Sandneselva på den ene siden, og Oksvann/Sametivassdraget på den andre. Vi ser blant annet Abborvatnet i høyre bildekant.
 

(foto 2009)

Fra Mattaskaidi ser vi østover mot store Sametivann og Sametfjell.
 

(foto 2009)

Onderihumpen/ Åndrejarčåk'ka heter denne karakteristiske åsen som ligger i nordenden av store Sametivann.
 

(foto 2009)

Vest for hompen finner vi Onderikoia. Opprinnelig er koia bygget av Neidenværinger som lå her på vedhogst. De senere år har den vært eiet av heimevernet, men de har overført den til "skifte eiendom", og frivillige organisasjoner kan overta den dersom den blir stående åpen. Koia er i svært dårlig stand, ovnen må skiftes ut, hull må tettes, og det må settes opp utedo. I dag egner den seg bare som regnskjul sommerstid. Koia ligger innenfor store Sameti/Skjellvatn naturreservat. Onderikoia finner du på koordinatene: UTM 35W 0602219/7713951
 

(foto 2009)

 
 
Fra Lyngklumpen/ Daŋasoai'vi ser vi nordøstover mot Nordvestbukta og Steinstrykneset. Fjelltoppen på russisk side heter Galgoai'vi. Grensen følger som kjent djupålen i elva, så de to nordligste holmene vi ser er norske, mens de tre neste er russiske. Det er flere teorier om bakgrunnen til navnet Vaggatem(vatn). Av en østsame fikk Anders Forsdahl opplyst at det betyr: "Der hvor kjørereinen kan løpe i trav", fordi vinterveien gikk gjennom skogen fra Hasetjern, og kom ned på elva igjen overfor Vaggatemstrykene. En annen teori er at det betyr Bølgesjøen.
 

(foto 2008)

Ved utløpet av Emanuelbekken ligger Hallen.
 

(foto 2008)

 
Ved Hauge går skogsbilveien nesten inn til sørenden av Føllvatnet (Var'saljav'ri). Fra enden av veien går det en sti til Føllvannskoia. Det er også sti fra Ellentjern på Vaggetem. Føllvannskoia har fem sengeplasser, den er avmerket på kartene og har koordinatene. UTM 35W 0575841/7684025. Koia eies og handles av Fefo.
 

(foto 2009)

 
Denne lille bekken renner ut i sørenden av Føllvatnet.
 

(foto 2009)

 
Fra Føllvatnets sørenden ser vi hvordan Haglklumpen/ Čår'dnoai'vi (338mho) dominerer terrenget. I følge Qvigstad er navnet feiloversatt, idet hagl er čuorbmâs på samisk. Čår'dn betyr at fjellet er høyt i forhold til bredden. Den "lille" haugen til høyre heter Føllvasshøyda.
 

(foto 2009)

 
Fra grenserøys 353G ser vi mot Haglklumpen. Haglklumpen er med på Schnitlers kart fra 1745, da under navnet Sorne-oive. Etter de gamle råmerkene gikk grensa mellom Enaresamene og Pasviksiidaen fra Rajapää over Haglklumpen og videre sørover til Grenserabben, altså der grensa til Finland går i dag.
 

(foto 2009)

 
Hjertesteinen viser at denne riksrøysa er satt opp i 1896, men den første røysa her ble reist allerede i 1846, som et såkalt riksmerke uten hjertestein. Landmåleren Thorkel Berg Bang, som var med på grenseryddingen i 1871, skriver at Haglklumpen er en del av en seks mil lang høyderygg kalt Rejsoaivve Duoddar. De andre toppene som ble beæret med slike riksmerker i 1846 er: Njuk'čajarvarri, Grenserabben, Kullfjellet, Hareryggen og Krokfjellet.
 

(foto 2009)

 
Utsyn sørover fra Haglklumpen. Føllvatnet er det store vatnet litt til høyre for midten.
 

(foto 2009)

 
Utsyn mot nordøst. Her får vi et godt inntrykk av hvordan terrenget i Pasvik består av en mosaikk av skog, myr og små vann. Lengst borte ser vi store Spurvvatn.
 

(foto 2009)

 
Dette vannet ligger mellom Fin'noai'vi og Čår'dnoai'vi og heter naturlig nok Oai'vejav'ri.
 

(foto 2009)

 
På vestsiden av Oai'vejav'ri ligger denne åpne gamma. Gammer blir vanligvis laget av materialer fra stedet, denne ser ut til hovedsaklig å være laget av materialer fra sydvarangers vulkaniseringsverksted.
 

(foto 2009)

 
Lerkevannskoia er min personlige favoritt blant de åpne hyttene. Den har nylig fått tilbygg i form av yttergang med trådglassdør. Koia har 2+2 sengeplasser, og den eies og handles av Fefo, så man kan være rimelig sikker på at det er ved her når man kommer hit. Skal du til Lerkevannskoia sommerstid kan du gå grensegata fra Føllvannskoia eller Vestkoia, eller du kan gå fra parkeringsplassen ved Lille Spurven på Føllvannsveien. Koia er avmerket på kartene og har koordinatene: UTM 35W 0583175/7694578.
 

(foto 2009)

Gammel og ny metode for prekvirering av høy vises her ved Steinbekken.
 

(foto 2010)

 
 
På kartene heter det Vaggatem, noe også kommunestyret bestemte at det skal hete i 1983. På skiltet står det Vaggetem, noe også de fastboende kaller stedet. Bygda Vaggetem, som vi her ser fra Ruskeneset, ligger ved Tjærebukta. Fra venstre ser vi Pasvikdalens sørligste gårdsbruk som også huset det nå nedlagte poståpneriet. Skolen ringte ut for siste gang i 1988. Vi skimter utløpet av Ellenelva hvor campingplassen ligger. Helt til høyre ser vi Aspeneset hvor bygdas forsamlingshus lå. Det var blant andre eiet av det lokale idrettslaget Komet. Det ble senere solgt til private og er i dag revet.
 

(foto 2008)

Badekulpen ved Edith og Svends campingplass er landskjent. Badetemperaturene herfra leses daglig i radioprogrammet Reiseradioen.
 

(foto 2008)

Ellenelva ved utløpet av Ellentjern. Det er en rekke navn med forleddet Ellen i området, men det har ingen sammenheng med det norske kvinnenavnet. Opphavet er Illj, den østsamiske formen av mannsnavnet Elias.
 

(foto 2008)

 
Vannmassene forenes idet Ellenelva kommer inn fra sør og Føllelv fra vest.
 

(foto 2009)

 
På nordsiden av elvemøtet finner vi Holmenkoia. Ei stor koie som er åpen for alle. Den er avmerket på kartene og har koordinatene: UTM 35W 0581971/7677874.
 

(foto 2007)

Sørenden av Høvatnet, som er en av mange utposninger på Føllelva. Koia ligger like utenfor høyre bildekant.
 

(foto 2008)

Høvasskoia har fire sengeplasser og er nyrestaurert. Koia er åpen, avmerket på kartene, og du finner den på koordinatene UTM 35W 0575648/7678909.
 

(foto 2005)

Føllelva ved utløpet av Høvatn. Samisk navn er Varselljågi.
 

(foto 2008)

Et navnløst tjern i Pasvikskogen. I en periode på nittitallet var vi en del personer som hadde så mange og sterke opplevelser med tiur og røy i terrenget rundt dette tjernet hvor vi hadde bålplass, at vi rett og slett kalte det Actionvann.
 

(foto 2008)

 
Ellenelva strømmer her ut av Sortbrysttjern og inn i Magesekkvatnet.
 

(foto 2009)

 
 
Den første Ellenvasskoia ble satt opp av skogforvaltningen tidlig på nittenhundretallet. Den lå litt nord for denne. Den nåværende Ellenvasskoia ble satt opp på femtitallet, og er de senere år kraftig renovert. Det går sti til Ellenvasskoia fra parkeringsplassen ved Sortbrysttjern. Koia har seks sengeplasser, den er avmerket på kartene, og har koordinatene:   UTM 35W 0575648/7670444.
 

(foto 2004)

 
Denne holmen ligger midt i Ellenelvas utløp fra Ellenvatn. Den er forbundet med land på begge sider med broer fordi her går den nymerkete stien inn til Piilolaporten, og videre inn i Finland.
 

(foto 2009)

 
Piilolahytta ble satt opp på slutten av 1970-tallet som grenseoppsynshytte for forsvaret og politiet. Dette oppsynet ble på grunn av Schengenavtalen overflødig, og hytta ble senere solgt til Fylkesmannen i Finnmark. Siden 2008 har hytta vært åpen for allmennheten. Hytta har fire sengeplasser, den er avmerket på kartene, og har koordinatene: UTM 35W 0572209/7669366
 

(foto 2009)

 
Da reingjerdet ble satt opp mellom Norge og Finland på slutten av 1950-tallet ble også Piilolaporten til. Her gikk den gamle ferdselveien inn til Finland, og her var det eneste stedet i kommunen hvor man lovlig kunne krysse grensen i utmark. Etter Schengenavtalen ble underskrevet kan man jo som kjent krysse grensen hvor som helst under forutsetning at man er ute i lovlig ærende.
 

(foto 2009)

 
Fra sørenden av Ellenvatn ser vi nordvest mot Hareryggen.
 

(foto 2012)

 
Ellenholmen, i bakgrunnen ser vi Ellenbrann og Hallerfjellet.
 

(foto 2012)

 
Ellensundet, gjennom her går veien videre til Parvatn/Grenseparvatn og Skinnposevatn/Dagvatn.
 

(foto 2012)

 
Vandrere sparer mange kilometer ved å bruke denne broen mellom Parvannene.
 

(foto 2012)

 
Vest for Revsaksfjellet (Rautakuruvaara) ligger en canyon. Jeg har gått Revsaksskaret, som den kilometerlange canyonen heter, fra nord til sør. Her er resultatet:
 

 

 

 

 

(foto 2012)

 
 
Hans Thomas Lange Schaanning ryddet gården Noatun ved Gjøkbukta. Her representert med peisestua, hans første bolig og minnesteinen over Schaannings første kone Elsa (f. Rautiola), som døde i 1907. Opprinnelig sto steinen på Vaarlamasaari på russisk side av grensen, men Steinar Wikan fikk flyttet over steinen i 1973. Dagens peisestue er en replika som er satt opp på nittensyttitallet.
 

(foto 2004)

 
Gården Noatun slik den ser ut nå
 

(foto 2012)

 

(foto 2012)

 
Ved Jordanfoss. Fossen løper ut i venstre kant av bildet.
 

(foto 2008)

Sammenligning grensekart 1947 og 1963. Ved Jordanfoss kan vi ennå se en av de gamle trallebanene.
 

 
Ved Jordanfoss. Et godt eksempel på gjensidig grenseoppsyn.
 

(foto 2005)

Gjøkbekken renner ut i Gjøkbukta. Gjøkbukta er et vannfugleldorado, og det er satt opp ei fugletitterbu til glede for de skuelystne.
 

(foto 2008)

 
 
Gården Nyrud ble ryddet av Ingvald Eriksen på 1920 og 30 tallet, og for dette arbeidet mottok han kongens fortjenestemedalje i gull i 1951. Imidlertid ble Eriksen arrestert for spionasje i 1953, og gården ble oppkjøpt av staten.  Den er i dag politistasjon.
 

(foto 2008)

Ved grensemerke 46, like sør for Nyrud. Vi ser restene etter broa tyskerne sprengte under retretten i 1944. Etter sigende skal denne broa tidligere ha stått i Frankrike. På andre siden av elva ser vi Vaarlamasaari, eller Niilansaari, som den senere ble hetende. Her slo Hans T. L. Schaanning og Johan Koren seg ned i 1900. Her sto også Elsasteinen som i dag står utenfor peisestua på Noatun.
 

(foto 2008)

Ved Hestefossdammen. I bakgrunnen ser vi diket.
 

(foto 2008)

Damkrona på Hestefossdemningen. Den russiske kraftstasjonen til venstre.
 

(foto 2005)

Sammenligning grensekart 1947 og 1969. Vi ser hvilke store områder som ble satt under vann ved oppdemmingen. Blant annet forsvant nesten hele Moslingveien som sto ferdig i 1939.
 

 
Ved utløpet av Ødevannselva.
 

(foto 2008)

 
Parti av Grensefossmoen. Fiskeøyeperspektiv.
 

(foto 2009)

 
Moslingveien kom helt fram hit til Grenseneset i 1939, og hull til brokar for den bestilte broa var gravd. Men så kom vinterkrigen, og broa ble istedenfor satt opp over Glomma ved Askim.  Av forskjellige grunner ble det ikke aktuelt å bygge mellomriksvei her etter krigen.
 

(foto 2007)

Russisk side av Grensevatn. Ting tyder på at dette vakttårnet ikke lenger er i bruk.
 

(foto 2007)

Norge har to små enklaver på russisk side av elva ved Grensevatn. På den minste står grensemerke 11, som het riksrøys 355- Reia Niarg røsen, da den ble bygget i 1826.
 

(foto 2007)

Sammenligning grensekart 1947 og 1969. Vi ser Moslingveien som er anlagt helt ut på neset, men som takket være oppdemningen i dag er en holme som har fått navnet Grensenesholmen.
 

 
Reia Varatschrøsen, tidligere riksrøys 354, i dag grensemerke 8, ligger på Grenseberget inne på militært område. Vi ser grensegata som sneier over elva to ganger fram til grensemerke 11 før den følger Pasvikelva i nordøstlig retning.
 

(foto 2007)

Sarima, Holmlandet, ligger nord for Grensefoss. Her er store myrområder brutt av skogkledde koller, og hadde vel fortjent et fotografi fra luften.
 

(foto 2008)

 
Denne broa er vel egentlig konstruert for å bære forsvarets ATV´er, men den kommer godt med for turgåer som skal til treriksrøysa. Etter at forsvaret har oppgradert kjøreveien med trespor, er det joggeskoføre hele veien til røysa.
 

(foto 2009)

 
Av en eller annen grunn er treriksrøysa en av våre fremste severdigheter. Her kan vi se fargerike skilt om hva vi ikke har lov til å gjøre her, men intet skilt om røysas historie. Stedet ble først markert i 1833, da som  det nordligste punkt på grensen mellom guvernatet Arkhangel og storfyrstedømme Finland, begge underlagt Russland. Røysa ble først reist under den norsk-russiske grensebefaringen i 1846. Ordentlig treriksrøys ble den ikke før etter annen verdenskrig.
 

(foto 2007)

 
 

Øverst på siden