Jeg er stort sett oppvokst på det glade sekstitallet, så naturlig nok består min kulturbakgrunn av tegneserier og rock&roll/ pop-plater. Siden har det stort sett fortsatt i det samme sporet.  Tegneserier var svært viktig i min barndom.  De ble ofte oppbevart i ei pappeske, og lykkelig var den som hadde ei fyldig bla´kasse.  Ungene nå til dags vet sikkert ikke engang hva ei slæingdissa er.
Glade år, men ikke helt uten frykt. Ikke før var man avvendt de grusomheter man kunne forvente fra selveste bøselappen, så dukket andre redsler opp.  Særlig fryktet var et nærmest mytologisk insekt, nemlig  russeflua .  Til tross for at nesten ingen hadde sett den, visste man  at den var grisediger, og at den dessuten hadde den leie  egenskapen at du måtte amputere den kroppsdel den hadde stukket deg i. Og om ikke det var nok: vi hadde også øyenstikkeren eller ørsnegla, som faktisk skiftet navn etter hvilke sanseorganer den gikk til angrep på.
I det hele tatt var faunaen annerledes på den tiden, f.eks. hadde vi struts i solheimslia.  Gikk man langs  fortauet, kunne man nemlig være sikker på at strutsen stakk hodet opp over caféfaget.
(NB! spesialservice  for de uvitende: caféfaget er den horisontalt sittende delen av et sett kjøkkengardiner).

Det var ikke uvanlig å leke cowboy og indianer. Særlig  etter kino, hvor man hadde sett heltene Roy Rogers,  Hopalong Cassady og Zorro. Da plaffa man gjerne folk rett ned, eller man  handsuperte dem først.  For vi  hadde selvfølgelig fått med oss at i western filmer sa helten gjerne hands up, når han avvæpnet kjeltringer.  Av dette uttrykket avledet vi altså verbet å handsupere. Så vidt jeg vet; og jeg har spurt ganske mange utenbygdsboende, bruktes uttrykket kun her i kommunen.  Så dette er et genuint Sør-Varangeruttrykk! 

 Som man kan se var jeg et vakkert barn, men siden har noe  skjedd.  Kanskje jeg har lidd
 samme skjebne som Hr.Fredrik Stabel; nemlig å bli forbyttet av en sigøynerkvinne?

Tidvis brukes verbet å handsupere fortsatt.
Men da for å forklare hvorfor herrer er forhindret fra å delta på sprell  sammen med guttan.
De er nemlig handsupert av kjerringa!

 
 1956 var et stort år hvor idrettslegender som Bjørn Borg og Ingemar Stenmark ble født. Jeg samlet meg faktisk noen troféer selv. 

På sekstitallet hadde vi faktisk telegrambyrå i Kirkenes.  Hun drev herrefrisørsalong.  Og hun var på ingen måte alene i den geskjeften, jeg kan huske ei gammel kjerring som alltid oppga kilde-henvisning til alt sladderet hun bar omkring , det ga henne da også navnet "Hørt på byen".  En liten særegenhet; en liten forsnakkelse; og vips var du stigmatisert for resten av livet:  Vi hadde han "Hinke", han "troill-Sandnes", han "Tobakk i krigen" (en kompis av meg hevdet denne mannens sønn hadde svært spisse hjørnetenner, så han kalte han "Harald Dracula"). Vi hadde han "Metern", ho "Flat Jenny", han "Pess i vasken", ho "Dobbelt-Stygga", han "Johannes på koopen" og han "Odin med troilløyet".  Fra det mer fordrukne miljøet hadde vi han "Majoren", han "Hakkebæla", han "Soissen", han "Kalinka" og ho "Koskenkorva", som forøvrig fikk unge med han "Piraten".  For ikke å snakke om dem som holdt til nedi i "leira", en leilighet på Saga, og som bare ble kalt for "Betsy-gjengen". På Sydvarangers tankanlegg jobbet det to mann, som takket være sitt til en hver tid frodige griseprat samt overdådige utlegginger av egne sexuelle prestasjoner, rett og slett ble kalt for "Fett- Hans" og "Kalle med kuken".  Og det er vel ingen grunn til å holde han "Rambo" utenfor, for han hevder nemlig å ha deltatt i såvel Koreakrigen, som Vietnamkrigen, slaget ved Armagedon og Utvik Seniors forlis.

    Arne Mykle burde være kjent for de fleste.
 Dukketeateret han var med på å lage har nemlig
skremt livskjiten ut av generasjoner med unger.
Da Arne Mykle er min mors søskenbarn,
er det bare rimelig at jeg regner meg som
 tremenning med Pompel og Pilt.

Øverst på siden