I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.  Jorden var øde og tom, og mørke  lå  over havdypet.  Så delte U.S.A. og Sovjetunionen Europa mellom seg.  Winston Churchill sa: "From Stettin in the Baltic to Trieste in the Adriatic, an iron  curtain has descended across the continent".
Her hjemme holdt Einar Gerhardsen sin Kråkerøytale, - og straks er man en  forfatningsfiende!

Denne siden vil jeg bruke til å gå litt inn på hva som skjedde her i kommunen under den kalde krigen, med særlig vekt på hvilke konsekvenser det fikk for endel  mennesker, for de som tror vi hadde fått nok av angiveri i løpet av krigsårene, de må  nok tro om igjen.  Og det var på mange måter en lei tid, i hvert fall for de barna som uttrykket  "kommunistunger" slengt etter seg.
Kildene for de fleste opplysningene på denne siden er:  Lundkommisjonens rapport,  Gunnar  Haarstads bok "I hemmelig tjeneste" og Trond Bergh/ Knut Einar Eriksens bok:  "Den hemmelige krigen"  Overvåking i Norge 1914-1997.

Etter krigen fikk Norges Kommunistiske Parti en kolossal oppslutning i nord.  Her i kommunen fikk de hele 36 prosent av stemmene ved kommunevalget, og Godtfred Hølvold ble kommunens første ordfører etter krigen.  Etterretningen var overbevist  om at NKP kunne bli en femtekolonne ved  et  eventuellt sovjetisk angrep på Norge.  Enkelte mente også de gikk med kupplaner, som f.eks. politifullmektig Sigurd  Zakariassen som i årene 1945 til 47 utarbeidet en liste over personer som innebar  en sikkerhetsrisiko.  Lista inneholdt 187 navn.  Zakariassen hevdet også i sine  rapporter at kvenene og samene i  Øst-Finnmark ved sin unorskhet representerte en trussel.  Samholder man dette med at Zakariassen også påstår  at det eksisterte  en kommunisk likvidasjonsgruppe med en tidligere partisan som leder, framstår  mannen i ettertid som dypt og inderlig paranoid.

AOF/DNA- sekretær Hans Engebretsen var utplassert i Finnmark i årene 1950- 51  av  Fst II (forsvarsstaben), som delvis betalte hans lønn.  Formålet var å kartlegge kommunister.  Og han hadde nok av partikolleger og fagforeningspamper til hjelp med denne registreringen.  Engebretsen mente at  finnmarkinger ikke tar stilling til kommunister på samme måtte som sør i landet,  bl.a. fordi de fleste hadde en i den nærmeste familien.  Også han mente "blandingsrasen" i fylket (NB! ikke mine  ord, dette er et  sitat) hadde unasjonal tankegang.  Og da de gjerne ble sett på  med forakt av "rene" nordmenn, tok de medlemsskap i kommunistpartiet som en form for selvhevdelse.

Etterhvert  forsto man at manglende "russefrykt"  og kommunistsympatier i Nord Norge kanskje  hadde andre grunner enn det politiets og arbeiderpartiets amatørpsykologer hadde kommet fram til.  Hadde  ikke den røde armé befridd Finnmark,  og hadde ikke mange opplevd nærhet til de store mengder krigsfanger som ble brukt til tvangsarbeid over hele landsdelen?  Mange krigsfanger hadde funnet sin grav her, og på gravene ble det gjerne satt opp minnesmerker.  Disse minnene  måtte ut av øyet, og ut av sinnet.  De russiske fangegravene ble besluttet flyttet til Tjøtta.  Dette ble møtt med store protester, ikke minst fra Sovjetunionen, men vedtaket om gravflytting ble opprettholdt.  Mange mente det dreide seg om likskjendin, særlig da gravmonumentene ble sprengt bort.  Men i  Mo i Rana, hvor omlag åtte tusen fanger ligger begravet, hogg myndighetene i stein. Til tross for at gravergjengene reiste rundt uten å gi seg til kjenne, og uten å varsle på forhånd, ble det kjent at arbeidet skulle starte på kirkegården i Mo klokken 07 om morgenen den 2.november 1951.  Men folk ville det anderledes, og mer en tusen mennesker møtte opp på kirkegården og hindret graverne i å utføre sitt makabre gjøremål.  Fangegravene ligger der den dag i dag, og minnesmerket over de falne blir bekranset hvert år den 1. og 17. mai.

Også andre koblet etnisitet, kommunisme og upålitelighet.  I et brev fra forsvars krefter i  Finnmark til daværende overvåkningssjef Asbjørn Bryn het det at Pasvikdalen nærmest var blitt et russiskdominert område på grunn av den store andelen av kvensk befolkning.  Som mottiltak foreslo man å fylle på med pålitelige sørnorske bønder gjennom et nytt bureisningsprosjekt.  Saken kom så langt som til koordineringsutvalget, som bl.a. besto av overvåkningssjef Bryn, sjefen for militær etterretning, Vilhelm Evang, folk fra statsministerens kontor og folk fra  forsvarsdepartementet.   Kostbar bureisning kom ikke på tale, men et gårdsbruk så man seg råd til.

De sovjetiske styrkene ble i Norge fram til høsten 1945.  De benyttet tiden godt,  og vervet ny spioner i tillegg til de av partisanene som fortsatt gjorde tjeneste for  Sovjet.  Gjennom overvåking av grenseområdene, særlig ved Boris Gleb, kunne politiet observere hvem som gikk over grensen, og hvem de møtte. En av disse ble tatt i til avhør, og fortalte at han tok med brev tilbake som skulle postlegges i Norge.  Det var også kommunikasjon via såkalte døde brevkasser i terrenget.
Mannen kunne avsløre hvem brevene skulle til; en 17 år gammel jente!  Hun hadde  i løpet av et par års tid hatt omlag ti møter med agenter fra Sovjetunionen.  Hennes oppgave var å rapportere den norske grensevaktens bevegelser.  I følge Gunnar Haarstad ble det ikke reist tiltale fordi  det forelå så spesielle forhold  i denne saken.

Men vi må ikke tro at spionasje ble utført ensidig fra Sovjetunion overfor Norge. Tidlig på femtitallet utførte nemlig norsk militær etterretning  flere rekognoseringsoppdrag inne på Kolahalvøya.  Sentralt i gjennomføringen av disse operasjonene sto daværende løytnant Arne Ekeland fra Finnmark Landforsvar, og daværende  fenrik Halfred Skau, som formelt var ansatt som grensekommisærens assistent i Kirkenes.

Det store gjennombruddet i kampen mot sovjetisk spionasje fikk man i 1953, da Gregorij Feodorovitsj Pavlov  krysset Pasvikelva ved Nyrud  og hoppet av.  Pavlov var løytnant i MVD (som senere ble til KGB).  Han hadde navn på 30 nordmenn og 22 finlendere skrevet opp på  papirlapper som han hadde sydd inn foret på i en pengepung.  Pavlov hadde dessuten en utmerket hukommelse, og kunne gi sine norske  avhørere navn og stillingsbeskrivelse på om lag 100 tidligere kolleger.  Etter to måneders etterforskning fra politiets side, kunne man gå til  arrestasjon av Ingvald Eriksen, oppsitteren på Nyrud og en rekke andre  personer. 

 
Faktisk ble arrestasjonene utsatt en dag, i påvente av at  oppkjøpet av Nyrud skulle gå igjennom istatsråd.  Og da man ikke ikke hadde fengselsceller nok, laget man i stand et "hjelpefengsel" i ei  tidligere tysk brakke på Sandnes.   Fengselsbetjenter ble fløyet opp fra Oslo.
Etter rettsaker i lagmanns- og herredsretten ble seks personer dømt.  Dommene lød på fengsel fra  fire og ned til åtte måneder.  Oppsitteren på Nyrud, Ingvald Eriksen, fikk ni måneders fengsel.  Ironisk nok hadde han noen år tidliger mottatt H.M.Kongens fortjenestemedalje i gull for sitt  nyrydningsarbeid.  Etter at dommen var sonet, skal Eriksen ha vedgått at han ble vervet som  sovjetisk spion allerede på  1920-tallet.
Kåre Holt har med sin roman: "Mennesker ved en grense" skrevet en slags nøkkelroman om gården  Nyrud og folkene som bodde der.  Nyrud er idag politistasjon underlagt Øst-Finnmark politidistrikt.

Nordens Klippe ble stiftet i 1906.  Foreningen fikk tidlig nasjonalt ry som en meget sterk fagforening.  I POT´s arkiver  heter det at styret i Nordens klippe hadde  kommunistisk flertall til langt inn på syttitallet.  Politiets overvåkningstjeneste klarte altså ikke se forskjell mellom Norges Kommunistiske Parti og Sosialistisk Folkeparti,  som var en utbrytergruppe fra Arbeiderpartiet.  Og når de senere la SV i samme  kurven, sier det jo sitt.  Ved Sydvarangers anlegg i Bjørnevatn hadde de en egen forening; nemlig  Grubernes Arbeidsmandsforening.  Den var totalt Arbeiderparti  dominert. Foreningene ble ikke slått sammen før i 1972.
 
Håkon Sneve arbeidet ved Sydvarangers anlegg i Bjørnevatn.  Herfra ble han sparket i 1955.  Han hadde to barn på seks og syv år, var i ferd med å bygge hus;  og hans kone ventet deres tredje barn.  Senere kom det fram at det var styret i fagforeningen som hadde presset på for å få han fjernet, de ville kvitte seg med en brysom kommunist.  Under krigen var Sneve partisan, han skal ha vært den første som reiste til Sovjet ved krigsutbruddet, og den første som kom tilbake når freden  var et faktum.  Sneve var i en rekke avhør i de påfølgende tiår ved det lokale politikammeret, hvor han  ble beskyldt for å være spion.  Sneves etterlatte har søkt om innsyn i hva som står om Sneve i POT´s arkiver.  Og det skal de få. I år 2007! 

I 1957 ble Norge og Sovjetunionen enig om å dele fossene i Pasvikelva; Sovjet  ville nemlig i utgangspunktet bygge felles kraftanlegg. Således bygde Sovjet ut  Boris Gleb, Hestefoss og Grensefossanleggene, mens vi bygde ut Skogfoss og  Melkefoss.  Først ut var Boris Gleb, hvor utbygningen ble overlatt en norsk hovedentreprenør, Norelektro.   I løpet av kraftutbygningen ble mer en 3000 nordmenn benyttet. 
Det var imidlertid sterk motstand, ikke minst fra militære ledere.   Daværende sjef ved  Garnisonen i Sør-Varanger, major Hugo Munthe-Kaas holdt i  1960 17.maitalen i Kirkenes.  Etter først å ha kritisert Sovjetunionens  agressive politikk, kom han nærmere inn på Boris Gleb utbygningen spesiellt: Norelektro  omtalte han som et firma som "klart har avvist å ta nasjonale hensyn i redsel for å få beskåret sølvpengene".  Vi som bodde her var heller ikke mye verd:  "De unasjonale elementer som dessverre befinner seg også blant Sør-Varangers  befolkning får dermed økende muligheter for sitt forræderske  undergravingsarbeide.  Selv om disse elementer representerer en beskjeden  skare i dag er det meget som tyder på  at deres aktivitet er stadig økende og vi må derfor være på vakt mot den samfunnfiendtlige og nedbrytende virksomhet som  disse snylterne utøver".  (Språkbruken og påstandene minner sterkt om propagandaen fra det tredje riket.   Garnisonssjefen har dessuten mye til felles med sovjetiske  ledere.  At en garnisons- sjef på denne måten kritiserer offisiell norsk politikk i en  17. maitale, forteller jo det  meste om mannens sosiale antenner; forhåpentligvis ledet han ikke garnisonsstyrkene med den samme hjernen som han framførte sine meninger med.  Og man  kan jo saktens lure på hvordan samarbeidet over landegrensene etter Sovjetunionens fall hadde sett ut i dag, hvis slike ultrakonservative tenkere hadde fått sin vilje gjennom den gangen).
Det var av stor viktighet for politiet å sikre seg pålitelige kontaktpersoner under anleggsarbeidet.  Som særlig tiltak ble en politibetjent gitt status som arbeider  på  anlegget.  Samtidig samarbeidet man tett med det lokale arbeidpartilaget for å forhindre at  Boris Gleb Arbeidsmandsforening fikk et kommunistdominert styre.  Også arbeiderpartiets sekretær, Haakon Lie engasjerte seg  dette arbeidet, han ville bl.a. at pålitelige  partifolk skulle holde øye med russerne.  Hvorvidt Lie  gjorde dette i forståelse med politiet, eller om han gjorde dette for å bygge opp et eget overvåkningsnett for partiet, har i ettertid ikke vært mulig å få klarlagt.
Sovjetisk etterretning viste stor aktivitet på Boris Gleb anlegget.  Nærmere tjue  arbeidere meldte til politiet at de var blitt forsøkt vervet. I forståelse med politiet fortsatte omlag halvparten av disse samarbeidet med sovjetrusserne, noen i flere år.  Politiet fikk dermed god oversikt over hvordan sovjetisk etterretning arbeidet,  og hvilke opplysninger de var ute etter.

Men ikke alle historier er av det negative slaget.  Som for eksempel den om Vardø bymusikk, som i 1959, da istappene fra den kalde krigen var på sitt lengste, fikk den  lysende ide å avholde konserter i Murmansk. Full av iver startet de forberedelsene,  og de søkte selvsagt om visum.  Men svar på visumsøknadene fikk de ikke, så de bestemte seg for å reise likevel.  Så lystig til mot la de ut i en fiskeskøyte, og etter atten timer nådde de fram til Murmansk.  Her bodde de i tre dager, og holdt konserter på gata, i fabrikker og i Murmansk  TV-studio før de reiste tilbake samme vei.  Da hadde de passert grensa to ganger uten å bli stoppet.  Turen fikk heller ikke andre konsekvenser for deltagerne, enn at de fikk sitt livs opplevelse.

Grensepasseringsstedet Skafferhullet ble anlagt for å bringe norske  arbeidere raskt til Boris Gleb i anleggstiden for kraftverket.  Det var aldri meningen at det skulle være permanent. Russerne bygde imidlertid en turiststasjon, og sommeren 1965, i perioden fra 27. juni til 1. oktober, ble det anledning for  statsborgere fra Norge, Sverige,  Finland og Danmark til å  besøke Boris Gleb uten å trenge visum.  For oss i Kirkenes var Sovjet dermed bare en sykkeltur unna.  Mannen som eide dette passet  passerte grensen elleve ganger.

 
Festlighetene varte bare denne ene sommeren, og overvåkningsmyndighetene, som hele tiden var  motstandere av grenseåpningen, kunne juble.  Offisiellt var årsaken gjentatt framføring av den   kjente norske folkedansen flatfyll.  Enkelte måtte faktisk hentes tilbake over grensen av norske  myndigheter, liflig akkompagnert av riksdekkende avisers skriverier.  Politimester Haarstad omtalte  nordmennenes opptreden som "nasjonalt uverdige".  Men den egentlige grunnen var nok politiets  og militæret etterretnings advarsler overfor den daværende borgerlige regjeringen.  Og det er jo   god grunn til å rope varsku, når en plutselig ser at kjente KGB-folk driver reisebyrå, slik de gjorde i  Boris Gleb.  Det er vel heller ikke til å stikke under en stol at Newcomb Mott´s skjebne spøkte i  bakhodet på de besluttende myndigheter.  Mott hadde nemlig forvillet seg over grensen  i denne  perioden.    Mott ville nemlig svært gjerne komme til Boris Gleb, men som amerikansk statsborger  trengte han visum.   Om Mott´s grenseoverskridelse var overlagt, eller om det var et uhell kunne   aldri fastslås med sikkerhet.  Amerikaneren Mott ble ,  i motsetning til andre lands statsborgere som  hadde krysset grensen ulovlig og tilbakesendt umiddelbart, dømt til atten måneders straffarbeid.   Under togtransporten til fangeleiren døde Newcomb Mott.  Ifølge Sovjetrussiske myndigheter hadde han begått selvmord,  noe amerikanske rettsmedisinere senere avviste.  Sikker kan en aldri være, men den mest sannsynlige teorien er at Mott ble drept av andre straffanger som hadde til hensikt å tillegne seg eiendelene hans.  

Nordens Klippe var, som tidligere fortalt, ei slagkraftig forening.  Og foreningen var et selvfølgelig fokus for overvåkningens argusøyne.  En person som på sekstitallet var ansatt ved Grensekommisariatet i Kirkenes, kunne overfor Lundkommisjonen fortelle hvordan han ble beordret til å bistå overvåkningspolitiet med å avlytte et foreningsmøte avholdt i Samfunnshuset i Kirkenes.  Husets vaktmester assisterte  mannen.  Lydbandopptaker ble installert i en krypegang under salen, mikrofoner ble plassert rundt om i salen og på talerstolen.  Det ble også anlagt ei ledning med  av/ på knapp som ble betjent av vaktmesteren.  Hva som er meningen med å  "teipe" hva som blir sagt på et medlemsmøte hvor om lag hundre personer deltar får vi vel aldri vite, ei heller hva som får en vaktmesteren til å bistå arbeidet med avlyttingen av en lovlig forening, som gjennom sitt deleierskap i AL Samfunnshuset  hadde vært med på å ansatte mannen, og dermed betale hans lønn. Overvåkningen av Nordens Klippe har tydeligvis hatt andre former også, f.eks. kan  folk som betjente "klippekontoret" under gråbergaksjonen i 1985 berette at telefonene på kontoret oppførte seg svært underlig i denne perioden. 

Fra 1964 kunne Kirkenes Reisebyrå bidra med et unikt tilbud; nemlig turistreiser til Svartehavets kyster.  Reisemålene var Jalta på Krimhalvøya og Sotsji ved foten av  Kaukasusfjellene.  I tillegg til visum måtte man dengang søke om grensepassering  minst tre dager forut.  Turene gikk selvfølgelig ikke upåaktet hen.  Utplukkete  deltagere på disse reisene ble nemlig briefet/ debriefet av major Halfred Skau, som da var leder for Forsvarets forsøksstasjon i Kirkenes.
I 1985 fikk denne "rapportordningen" store konsekvenser for Kirkenesmannen  Oskar Hansen.  Han ble rett og slett hanket inn av politiet og fraktet til Vadsø, hvor han ble holdt i ei leilighet i flere dager, mens hans kone hadde husarrest i Kirkenes.  Hansen ble kryssforhørt om alskens detaljer fra reisene sine.  Politiet hadde tydeligvis full oversikt om hvem han hadde møtt, hvem han hadde utvekslet gaver med, samt alt annet man kan tenke seg av dagligdagse hendelser på en ferietur.   Rapportørene har sannsynligvis vært så nidkjært opptatt av å overvåke Hansen, at de neppe fikk tid til å feriere selv.  Forhåpentligvis fikk disse godt betalt.  Politiet kunne selvfølgelig ikke koble Hansen til noen samfunnsfiendtlig virksomhet,  det hele var sannsynligvis en nervøs krampetrekning fra politiets side i forbindelse med opprullingen av Treholtsaken. Det gikk forøvrig mange år før Hansen ville  snakke om denne opplevelsen,  men har senere fortalt om saken i et TV-intervju  som ble sendt som eget program på NRK.

POSSOV er navnet på ei forening bestående av eksilrussere bosatt i Tyskland.  De driver også et forlag med samme navn.  De drev en utrettelig kamp for menneskerettighetene i Sovjetunionen, og de organiserte samtidig innsmugling av  forbudt russisk litteratur.  Jeg har fått positiv kjennskap til at minst en person fra  Sør-Varanger deltok i dette arbeidet.  Denne personen tok jevnlig  reiser over  Storskog grensekontrollstasjon med verker av Alexander Solschenitsyn på originalspråket teipet fast på kroppen.

Idrettsutvekslingene mellom Norge og Sovjet/ Russland har pågått i over førti år.  Såvidt jeg vet finnes det ingen offentlig dokumentasjon om overvåkning av denne virksomheten, men ifølge endel av deltakerne, ble de fulgt tett av begge lands  myndigheter.  For det er jo unektelig symptomatisk når en gutt på fjorten år blir innkalt til politiforhør dagen etter hjemkomst fra Murmansk fordi han er blitt møtt av, og fått gaver fra ei jevnaldrende russisk jente han tidligere har truffet på en  tur til Rovaniemi.
Det var vel dessuten grunner til at de sovjetiske utøverne ble overvåket av sine  egne like mye som av norsk politi.  En lokal frue kan fortelle at hun en gang tidlig på sekstitallet ble vekket av sin mann kl.05.30 med anmodning om gi klær og mat til en russer som mannen og en kamerat hadde med seg hjem.  Etter en fotballkamp med  påfølgende bankett hadde karene tydeligvis kommet i kontakt med russeren, og funnet ut at de skulle hjelpe han ut av arbeiderparadisets klør.  Fruen forteller at hun raskt fikk mennene på  dør; for hjelp til å hoppe av kom ikke på tale.   Russeren har aldri senere blitt påtruffet i Kirkenes, ihverfall ikke i forbindelse med  idrettutvekslinger.
Ifølge mine kilder blir idrettsutvekslingene fortsatt fulgt med stor iver.

I juni 1990 hadde vi en hendelse i Grense Jakobselv som kunne endt med tragedie.  Laksefiskeren Wernar Pedersen fisket i Lasaruskulpen i elvens øvre del, da russiske soldater kom over elva.  Det var tydelig at det var Pedersen de var ute etter, og  Pedersen gjorde derfor det eneste rette; han flyktet hals over hode. Han ble også  beskutt av soldatene. På tilbakeveien sikret soldatene seg Pedersens fiskeutstyr.  All samtidig skepsis til historien ble gjort grundig til skamme da politiet fant russiske patronhylser langt inne på norsk territorium.  Det har vært endel teorier om  soldatenes uvanlige framferd, den vanligste synes å være at soldatene egentlig var på jakt etter en flyktning, og forvekslet denne med Pedersen.
Episoden var en het nyhet i rikspressen, og dersom Lasaruskulpen hadde vært lettere tilgjengelig, ville den utvilsomt vært sommerens største turistattraksjon.

1990 var også året da Aksjon Stopp Dødsskyene fra Sovjet ble født, etter initiativ fra privatpersoner.  Mange hadde sett seg kraftig lei på den massive forurensningen fra Nikkelverkene like over grensen.  Stopp Dødsskyene vokste raskt til en  organisasjon med  4000 medlemmer.   Stopp Dødsskyene hadde en rekke spontane aksjoner, bl.a. arrangerte de en gang  rundt treriksrøysa.  Fokuset som aksjonene satte på forurensningene og den radioaktive strålefaren utløste flere store helseundersøkelser.  Og ikke minst ble Svanhovd Miljøsenter anlagt, med ei egen avdeling av Statens Strålevern. 
I dag har vi et omfattende miljøsamarbeid med Russland, bl.a. har  miljøavdelingen hos  Fylkesmannen i Finnmark ansvar for å bytte svært strålingsfarlige plutoniumsbatterier ut med ufarlige solcellepaneler i fyrlykter langs Nordvest-Russlands kyst.

I 1999 vedtok Stortinget en midlertidig lov om begrenset innsyn i overvåknings politiets (POT) arkiver.  Jeg vil her presentere et lite utvalg av POT`s  nedtegnelser. Blanke og mørke felter er gjort av politiet, røde felter er laget av meg for å anonymisere den omtalte.   Notatene er ikke skrevet av, de er scannet  inn som bilder.  Jeg er nemlig redd for ikke å bli trodd dersom jeg presenterte  avskrifter.  Dessuten får man jo på denne måten et godt innblikk i politiets briljante språkbruk, samt deres eminente håndtering av skrivemaskiner. 
Hensikten er bl.a. å vise hvor omfattende overvåkningen var, og hvor mange instanser som ble brukt som informasjonskilder.  Samtidig er jeg jo litt imponert over hvor lite kunnskap POT hadde om organisasjonene og menneskene de overvåket. 
Kommentarer er gjort av meg.
Klikk på bildene for å forstørre dem!

Dette er fra mappa til en såkalt "moskvatro" kommunist.  Altså er man  automatisk en samfunnsfiende og mulig sabotør.  Og da er det jo bare rimelig at de mest hverdagslige gjøremål er ytterst suspekt.

Det avlåste rommet eksisterte ikke, ei heller den hjemmelagede  mauserpistolen.  Brokrypingen, som heller ikke har funnet sted, skal ha vakt mye munterhet i mannens familie.  Muligens utbetalte POT bonus for  oppsiktsvekkende opplysninger om de overvåkede, hva vet vel jeg?

Jernbanelinja er som skapt for konspirasjoner, det er noe alle vet.  Dessverre finnes ingen opplysninger om hvorvidt mannen ble varulv ved fullmåne.

Først inviterer friundervisningen til kurs i nabolandets språk.  Deretter sender man lista over de påmeldte til POT.  Et særdeles sympatisk trekk ved friundervisningen, spør du meg.

Under utbyggingen av Hestefossanlegget hadde politiet tydeligvis nok å gjøre.  Og suspekte personer sitter ikke sammen på kafé.

En kan saktens lure på hvorfor POT er så interessert i ei knøttlita pappbu, men i følge mine kilder var POT i lang tid overbevist om at man hadde i hytte her i Sør-Varanger hvor man skjulte sovjetiske agenter for kortere perioder.

Vedleggene er de to observasjonene fra Verigas og Storskog.  Til tross for at man rår over styrker fra politikammeret og GSV klarer mannen rett og slett å forsvinne sporløst, noe som er et tydelig tegn på at han hadde gjennomført et agentmøte.  For det kan selvfølgelig ikke tenkes at mannen var et annet sted enn der man lette, f.eks. på besøk hos den  familien han pleide å besøke ifølge et tidligere notat.

Tilslutt en liten oppsummering over denne mannens liv og virke.  Det  henvises bl.a. til dokument nr.10, men det er helt svartsladdet av POT.  Utbyggingen av kraftverkene i Boris Gleb og Hestefoss, samt besøkene til  turiststasjonen i Boris Gleb står sentralt.  En annen gjenganger i  denne mannens mappe er besøk av forskjellige delegasjoner fra C.C.C.P.   F.eks. blir teatertropper alltid nevnt i gåseøyne i politiets notater, for det  er jo greit å stille andre til ansvar for egne fordommer.  På sekstitallet var nemlig enhver besøkende sovjetisk borger spion, dermed basta!  POT forstår tydeligvis ikke hvor vanskelig det er å få oversikt over militære hemmeligheter samtidig som man framfører Hamlets hodeskallemonolog.
En annen ting er at de overvåkede utmerket godt viste at de ble overvåket.  Bl.a. fordi politiet brukte en direkte klosset framferd under overvåkningen, men også fordi man brukte såkalte lojale kilder som informanter.  Noen av disse tok nemlig oppgavene svært alvorlig, i et tilfelle dro en informant på besøk til en  frue mens mannen var på arbeid.   Her prøvde han å få fruen til å  tilstå spionasje ved å påstå at mannen  allerede var arrestert, og hadde tilstått alt.  Det er vel unødvendig å nevne at det var alkohol med i bildet.   Da mannen kom hjem, gikk han ikke til sengs, men våket hele natten, og stilte opp på politistasjonen da den åpnet morgenen etter.  Politimesteren skal ha vedgått at denne informanten, ja det var en mann de hadde problemer med.

Men det er jo godt å vite at også offentlige tjenestemenn gjør seg fortjent til lønna si.

Vi går inn i ei ny tid. Vietnamkrigen og EEC-debatten dreier oponionen kraftig til venstre, og politiet får mange nye organisasjoner å interessere seg for.  Vi går inn i ei tid med rein politisk overvåkning, det foreligger ikke den minste mistanke om samarbeid med fremmede makter. 

  Man spør, og man får svar.

  Senere blir svarene fyldigere, selv om POT observerer mindre hår og skjegg.

Legg merke til hvem brevet er sendt til, og hvem som har fått kopi.  Hele kostebinderiet har nemlig vært politimester i Kirkenes.  Man sier gjerne at denne stillingen er et springbrett til videre karriere.  Det er den ikke - den er en katapult!   

Telefonavlytting kan være besværlig når man må forholde seg til alskens  forkortelser.

På grunn av dårlig vær måtte flyet lande i Gøteborg istedenfor Oslo.  Passasjerene ble kjørt rett til et hotell, og fraktet videre til Oslo morgenen etter.  Derfor er dette notatet nøyaktig hva det ser ut som:  Nemlig usammenhengende oppkok.

Alle vet jo selvfølgelig at Kvinnefronten og Husmorlaget har nærmest identiske formålsparagrafer. Sannsynligvis satte POT også i gang overvåking av Husmorlaget.  Kanskje bingolokalene har vært avlyttet i en årrekke allerede?

At POT stod i direkte kontakt med persjonalavdelingen på Sydvaranger forundrer vel ingen.   Allerede under Boris Gleb utbyggingen bisto verks- direktøren på sydvaranger POT med registrering av kommunister. 
Senere fortsatte dette internt på bedriften.  Det finnes folk som har fortalt  at de ble tilbudt jobb med å overvåke kolleger, men som nektet å ta den. Belønningen fra bedriften var selvsagt degradering.
Verre er det at POT antyder planer om sabotasje.  Sabotasje mot egen  eller andres arbeidsplass ble verken tenkt eller antydet blant venstreradikalere. Dette notatet viser med all tydelighet at POT ikke hadde den minste snøring om hva som rørte seg i det politiske miljøet.

Her har sikkerhetsoffiseren ved GSV vært på byen og hørt på sladder.  Dette sladderet bringer han ukritisk videre.  Mannen var i fysisk toppform  og ble derfor sendt til H.M.Kongens Garde:  

Men det er jo likevel godt å få ros for sitt gode, politiske arbeid.
Forøvrig er tjenesteveien på GSV et studium verd.  Hvert valgår blir f.eks.  alle partiene invitert til informasjonsmøte for soldatene.   Når møtet er over sender sikkerhetsoffiseren et notat til garnisonsjefen, med gjenpart både hit og dit, om at NKP, SV og Rød Valgallianse har vært der. 

At LO-kontoret rapporterte direkte til POT, det er alminnelig kjent.  Leiligheten ble omsatt gjennom advokat,  og det er unektelig forunderlig  at denne yrkesgruppen viderebefordrer opplysninger om klienter.

  Ømtålig, men sikker?  POT mer en antyder at man infiltrerte politiske miljøer.

Her kan jeg komme med ei tilleggsopplysning:  Den planlagte avisa var en så gedigen fiasko at ingen AKP`ere engang kan huske at man planla å lage den.

Arbeidkamerater er gode å ha.  Ikke minst vet Sør-Varanger politikammer å sette pris på disse. 

Politiet viste tydeligvis stor interesse for denne sommerleiren.  Det gjorde også ei lokalavis, som lusket rundt leirområdet og fotograferte.  Senere lagde de et dobbelsidig oppslag fra evenementet.  Politiet ba senere avisa om å få utlever kopi av avisas bildemateriale, noe de også fikk.  Altså et typisk eksempel på norsk presseetikk!

SV festene var svært populære på syttitallet.  De var stort sett åpen for alle, dog med unntak av APK`ere.

Også  POT følger med i slektens gang.  Det påfølgende notat i denne   personens mappe er faktisk et bryllupsbilde klippet ut av Sør-Varanger Avis. Det vil bli for mye svartsladding hvis jeg skal ta det med her.

Opplysninger som dette må jo unektelig være av interesse for Trygdeetatens innkrevingssentral i Bjørnevatn.  Hvis man fikk kjennskap til pågående kurtiser kunne man jo lettere planlegge neste års budsjett.

Sluttord:  Jeg har ikke kunnet dy meg for komme med ironiske  spark til overvåkerne.  Virkeligheten er ikke like munter.  Hvordan tror dere hun følte det, kvinnen som fikk utlevert "mappa" si, og fant avskrifter av telefonsamtaler hun hadde hatt med venninner da hun var 14-15 år gammel.  Forbrytelse: Hennes far var  kommunist.  Mange har faktisk tatt til tårene. Mange vil heller ikke snakke om denne tiden.  Pasvikmannen Olav Beddari opplevde  det som simpelt og nedverdigende.  Sladder og rykter som ikke hadde noen rot i virkeligheten ble ukritisk gjentatt gjennom flere tiår.  Beddari fikk kr. 30.000,- i erstatning av Tilsynsutvalget, som fastslo at han hadde lidd alvorlig skade.  Pr. utgangen av 2004 er  245 personer tilkjent erstatning av ulik størrelse.  Det finnes dessverre ikke statistisk materiale over hvor mange av disse som er  hjemmehørende i Sør-Varanger.
Fra 25. november 1977 var det ifølge overvåkningsinstruksen ikke lenger anledning til å innhente og registrere opplysninger om mennesker alene på grunnlag av medlemsskap i politiske organisasjoner.

Øverst på siden