galleri

			Levninger fra annen verdenskrig finnes overalt i kommunen. Festung Kirkenes ble byen kalt av tyskerne p.g.a. den grundige befestingen i og omkring byen. Antiluftsskytsanlegget på Prestefjellet er vel det mest markante i dag, og besto av 20 mm og 25 mm kanoner. Anlegget ble bygget sommeren 1944, og rakk knapt å komme med i kampene.

			Disse bildene er fra Sarima, hvor sovjetrussiske styrker hadde en tømmerleir etter frigjøringen. Tre koier er anlagt her, og her har tydeligvis offiserene vært innkvartert. Ovnen er laget av et oljefat.

			16. september 1944, kl. 11.53, kom 5 russiske fly inn mot byen fra nord. De gikk straks til angrep på et skip som lå ved Sabelskjæret. Et av flyene ble senere sett i brann over Svartaksla. Muligens er det samme Iljutsjinjageren som styrtet ved Reingjerdevatnet denne dagen. Flyveren døde momentant, men haleskytteren overlevde. To jegere som var i området og kom til for å undersøke, ble drept av haleskytteren. Ettersigende ble haleskytteren hentet av et russisk sjøfly.

			I en sidedal fra jernbanelinja opp mot Toppenfjellet hadde tyskerne en krigsfangeleir. Kanskje det var minnet om dette som fikk ungene i området som brukte Toppenfjellet som lekeplass til å kalle dalen for "dødsdalen"? Steinhuset som ligger i samme dalen har nok vært brukt til å lagre eksplosiver, idet det bygger på det gamle kruttårn prinsippet om tykke vegger, lett tak; ved eventuelle eksplosjoner driveskraften oppover.

Et krigsminne som de færreste er oppmerksom på, er de krigsspredte plantene, eller polemochorer som er den botaniske betegnelsen. I klartekst betyr dette at tyskerne hadde med seg hester, og til hestene hadde de fór. I fóret fantes det frø fra planter seg ikke lever her normalt. Slik fikk vi altså øket vår artsrikdom med arter som man må svært langt sør for å finne naturlige stammer av. Hvor mange arter det er snakk om vet jeg ikke, men av arten Svartvadderot (Phyteuma nigrum), har botanikerne registrert kun ett eksemplar i Sør-Varanger, og da er det jo hyggelig at den klarer seg så bra etter seksti år.

Svartvadderot: Nærbilde blomst:


			Mikkelsnesset ved Neidenelvas utløp tjente som nødflyplass, og da er det jo greit at ha et tydelig merke man kan se fra luften. Dette hakekorset som kan sees ytterst ute på neset, var nok mye tydeligere før vær og vind vasket bort den hvite skjellsanden det var fylt med.

			Russisk krigsfangekunst av denne typen finnes det mange av i private hjem rundt i kommunen, og en del er nok også i museets eie. Denne lille blikkesken, som måler 65 x 100 mm, fikk min bestefar etter å ha hjulpet krigsfanger med mat.

			Og apropos, dette bildet er fotografert fra tv-skjermen. Bildet er fra Knut Erik Jensens tv-serie "Finnmark mellom øst og vest", som ble vist på NRK tidlig på åttitallet. Bildet viser min bestefar, Trygve Balsvik, og stammer fra en film tatt av russiske styrker de hektiske frigjøringsdagene oktober 1944.



Sør-Varanger er kommunen hvor flere hundre år gamle sagn lever videre, til tross for at menneskene som skapte dem, nuorteladsjak, eller østboerne som de kalte seg, stort sett er borte. Pasviksiidaen forsvant fra området etter første verdenskrig, mens det i Neiden bor et fåtall etterkommere av Neiidensidaen. Sagnene lever i dag videre ved at stedsnavnene som er knyttet til hendelsene fortsatt brukes i vår dagligtale.

			Et av sagnene starter her ved Skoltefossen, eller bare fossen (gævnjes), som østboerne kalte den. Her hadde Pasviksiidaen sin vårboplass. Det var urolige tider, og østboerne ble ofte hjemsøkt av røverbander, eller tsjuder som de oftest kalles i samiske sagn. Veiviseren Laurekadsj lurte her en stor røverbande utfor stryket, for etter å ha innbilt røverne at fosseduren de hørte kom av ferskvann som møtte saltvann, fikk han røverne til å legge seg ned i båtene, for dette kunne være farlig å se for ukyndige. Laurekadsj knyttet sammen båtene og hoppet selv i land, mens alle røverne fór utfor stryket og druknet. foto:Ellisif Wessel. Bildet er utlånt av Sør-Varanger museum.

			I følge nyere versjoner av sagnet drev røverhøvdingens hånd, fortsatt holdende i sverdet, i land her på Sabelskjæret; men ifølge Qvigstad/ Sandberg er det egentlige Miekkelasse -Sverdskjæret - det vi idag kaller Engelsmannsskjæret etter at den engelske damperen Pandora gikk på grunn der i 1882.

			Her på sørsiden av Oksebåsneset, Skogerøya drev flere lik av røverbanden i land, derfor kaller vi stedet for Svenskesteinan eller Kvensteinan. Det samiske navn er Láttegeađggit.

			Her i Vottbukta, som ligger på sørsiden av Kjelmøya, drev en mengde votter fra tsjudehæren i land, bare av venstrevotter fant man femti stykker.

			Her i Holmengråvika, måtte man i gamle dager trekke båtene over til Holmengråfjorden. Årsaken var riser, godvetter, skrømt og alskens utysker som hadde bolig på Holmengråneset, og man turde derfor ikke seile rundt. Peter Schnitler beskrev i 1744 neset som et ubebodd og ondt land hvor intet var å fortjene, dette til tross for at den hellige Trifon hadde rensket neset for trollskap to hundre år tidligere. Trifons tilstedeværelse kan man idag gjenfinne i navn på Holmengrå. Østsamene hadde laksefiskeplass i Holmengråvika til inn på 1900-tallet, og deres navn på vika var Gonagasluokta = Kongsbukt.

			På Ráigebákti, eller Holberget som ligger på utsiden av Skogerøya, hadde samene offersted. Mer oppsiktsvekkende er det at her skal finnes et hull som går gjennom hele Skogerøya. En gang skal man ha tvunget en hund inn i hullet, etter lengere tid kom den ut på andre siden av øya, og da var den nesten uten hår. Et samisk sagn fra kommunen forteller at to jegere forfulgte et skadeskutt dyr som rømte inn i et hull i berget. Den ene ble heist inn i hullet ved hjelp av lassoen, men dyret hadde gått ut igjennom en åpning i andre enden. I hulen fikk han se stenger hvor det hang mange slags klær, og han så også menneskeben. Om dette var den samme hulen vites ikke, men jegerne våget ikke mer å gå inn i hulen.

			Kjøfjorden, eller Neidenfjorden som noen kaller den, skjærer inn fra Varangerfjorden på Skogerøyas vestside. I innløpet til fjorden finner vi Kjøøya (Gievju). I gressbakken like over flomålet i denne sørvendte bukta finnes en labyrint, men den er overgrodd og sees ikke idag. I berget like ved har russiske fiskere eller pomorer risset inn båtnavn og årstall, en labyrint er også risset inn i berget.

Østsamene har hatt boplass på øya, noe som bekreftes av gravfunn i rullesteinterrassen midt i bildet og følgende sagn: Noen tsjuder prøvde å ta seg over sundet fra Skogerøya ved hjelp av tømmerflåter. Det ble liv og røre på øya, men en gammel kone i følget tok til å joike når tsjudeflåtene var midt i sundet. Et voldsomt uvær brøt løs og alle tsjudene omkom. Høvdingens kropp ble siden ofret på fjellet Aldetsjok som ligger i nesseby kommune.

			Brashamn ligger på fastlandsiden, ytterst i Kjøfjorden. Her har ifølge folketellingene aldri vært fast bosetning, men stedet har sannelig markert seg lokalhistorisk. Fra ca. 1795 til ca. 1812 drev Sergej Kolokoff fra Arkhangelsk handel her, men etter han var dratt ble husene brent av kvener. Midt på 1800-tallet ble det satt opp en hytte hvor postførerne som skulle bringe post til eller fra nordsiden kunne overnatte. Andre reisende benyttet dessverre også botilbudet, og ettersom disse manglet brensel, ble det til at man hugget løs på veggene slik at hytta litt etter litt forsvant. I 1896 ankret flere britiske krigsskip opp her. Ombord hadde de astronomer for å iaktta solformørkelsen dette året. Forøvrig skal mange russer være begravet her etter å ha dødd av skjørbuk.

			Men det som virkelig har skrevet Brashamn inn i norgeshistorien er dette: 22.juli 1825 kom den norske obersten Jean Henri Spørck og den russiske oberstløytnanten Valerian Galamine sammen her. I løpet av ni dager utarbeidet de det forslaget til deling av fellesterrenget mellom Norge og Russland som ble traktatfestet i St.Petersburg 14.mai 1826. Her i Brashamn ble Sør-Varanger norsk! Spor etter gamle hustufter, og ikke minst denne kjerreveien mellom yttersiden og innersiden som det sannsynligvis har tatt år å bygge tyder på at det engang har vært en hektisk aktivitet her.

			Dette berget ligger ved Kjøfjorden, like innen for Brashavn. I berget sees en lang fure. Furen skyldes at en veldig rise sto på dette berget og fanget hval med lasso. Derfor kalles dette berget Suohpanbákti (Lassoberget) eller Toagebákti (Tauberget).

			Lenger inn i Kjøfjorden finner vi Áhkobákti. Her tilba samene Ákho, den fremste kvinnelige guddom, og det er Áhko du kan se som en kampestein nede ved sjøkanten. Langt inn på 1800-tallet fant man reinhorn etter ofringer til guden i ura bak steinen. Denne hedenske skikken fikk etter hvert den hellige Trifon rede på, og han reiste straks avsted for å tilintetgjøre trolldommen. Han seilte fra sitt kapell i Boris Gleb, ut Bøkfjord og gjennom Korsfjorden til Kjøfjord. Der fikk han se tre noaider som kom ned skråningen på Galtefjordneset, Skogerøya, med hvert sitt reinslakt over skulderen som de skulle gå til Áhko på andre siden av fjorden for å ofre. Den ene var kommet helt ned til vannkanten; noaider kunne nemlig gå på vannet! Trifon ble mektig vred, reiste seg i båten, løftet hånden mot avguden og tegnet et kors i berget over den. Noaidene ble til stein, og reinslaktet de bar på skuldrene til mold.

			Áhko sett forfra. Korset sees innringet med rødt oppe til venstre. Korset er bare synlig som kors når man ser det i samme synsvinkel som noaidene. Østsamer fra Pasviksidaen skal ha satt opp 3 trekors her, men de skal ha blitt fjernet av nordmenn så sent som i 1860 årene.

			Innerst på Galtefjordneset finner vi de forsteinede noaidene, det er de største steinene som også har mold på skuldrene; rester etter reinslaktet.



Disse spyttklysene som man ofte finner på planter utpå høstparten. Det kalles gjerne Gjøkespytt eller Trollkjerringspytt. Fenomenet skyldes skumsikaden, et lite insekt som er 5-6 mm lang. Her legger den sine egg, og når disse klekkes utvikler larvene/nymfene denne spyttklumpen som beskyttelse mot uttørring og rovinsekter.



I nordvestenden av Svartakslavatnet ligger Røverfjellet (Čudidvarri). Ved foten av fjellet ligger Røversteinan, som i følge sagnet er barrikader og/eller graver etter et slag mellom to rivaliserende røverbander. Steinene er lagt i en ring, men med åpning i den ene enden. Det er flere slike ringer, og de er ikke ulike nærforsvarsanlegg fra siste verdenskrig. På bildet til venstre ser man en slik ring, mens det høyre bildet vier røversteinan ovenfra.


			Røverfjellet (Čudidvarri) sett på avstand. Røversteinan ligger omtrent der fjellet møter skogen i venstre kant av bildet.

			Nedenfor Skoltefossen, der hvor elven gjør en sving i følge Kåre Holt`s Perlefiskeren, satte den hellige Trifon opp et kirkebygg i 1565. Det ble tilegnet de russisk helgene Boris og Gleb, og sto til det ble ødelagt av brann i 1944. Boris og Gleb var to kongsønner som ifølge legenden ble drept av en eldre bror i 880 e.kr. på grunn av sin kristentro. Derav helgenstatusen. Vi har en rekke stedsnavn som minne om Trifons bravader i kommunen for vel fem hundre år siden.En fortelling beretter om engang han skulle legge til på yttersiden av Kjelmøya. Men her var bare glattskurt berg, så Trifon tok ut ei skrape fra sekken sin, og skrapte seg en båtplass. Østfolket kalte stedet for Trifon-støa. Foto: Ellisif Wessel

			Trifonhula burde være kjent for de fleste. Her gjemte Trifon seg for noaider og røverbander som ville ham til livs. Østboerne mente at Gud selv hadde stått fadder for Trifon, så for østboerne ble stedet en helligdom, og de dro gjerne innom hula for å be før de dro ut på fiske. De la gjerne fra seg noen kopekstykker som offer for godt fiske, men ifølge onde tunger dro de tilbake og hentet offergaven tilbake hvis fisket slo feil. I 1870 ble hula besøkt av en russisk storfyrste. Hula ble da "pusset opp", og en altertavle med et ikon av Gud´s Moder ble plassert her. Dessverre er ikke denne bevart. I forbindelse med opprettelsen av St.Georg kirkeforening i 1993 ble det plassert en ikon i en nisje inne i hula, og det ble holdt andakt her. I ettertid har en initiativrik sjel satt ikonen på en rødmalt kryssfinerplate. Etter min mening er dette ei vulgarisering, og dersom det er slik at enhver kan pynte opp kulturminner etter eget velbefinnende, så bidrar jeg gjerne med blondegardiner. Trifon har forøvrig gitt navn til både Trifondalen og Trifonvatn, som ligger i nærheten av hula.


			Ved lille Ropelvvatn ligger Stallofjellet som har fått navnet etter at en kvinne møtte stallo her. Stallo var et mytologisk skikkelse som gandkyndige kunne kalle ut for å få hevn over noen som hadde gjort en fortred, ikke ulik våre dagers torpedoer. Denne stalloen ønsket bare å vite veien til navngitt person i Jarfjord. På Stallofjellet skal det også ha vært en offerplass.



Denne badeplassen ved Fjellvatnet er tilrettelagt av Prestefjellet vel. Her er laget både sandstrand og brygge, og benker og bord er satt ut. Fjellvatnet har lange tradisjoner som badeplass, og før krigen ble svømmeundervisningen lagt hit. Mange barn tok også svømmeknappen her.


(foto 2011)
			I Langøra finner vi dette seilmerket. I skråningen nedenfor seilmerket fant arkeologene boplasser fra komsakulturen som antakelig er titusen år gamle, m.a.o de eldste funn av bosetning her i kommunen. Den gang var topografien betydelig annerledes, bl.a. gikk det inn en fjordarm der vi idag kjører ut av Kirkenes. På begge sider av denne fjorden, der turisthotellet og banemesterboligen ligger i dag, ble det funnet en komsaboplass. Disse fikk da også navnene messen og jernbanestasjonen. Da man har funnet et stort antall redskaper, vet man at disse boplassene var i bruk over lengere tid. Man har dessuten påvist at når noen av de første menneskene levde her, lå brekanten fra siste istid ved Skogfoss.

			Tidlig på nittennittitallet hadde kommunens miljøvernavdeling et prosjekt med tilrettelegging av friluftslivet på Kirkeneshalvøya. Langs det allerede eksisterende stisystemet ble det satt opp stokker med retnings- og lengde anvisninger. Noen år senere hengte noen bestemødre opp ei postkasse med ei bok hvor turgåere kunne skrive navnet sitt på stolpen ved appelsinsteinen. I 2007 fikk de også kjørt opp bord og benker. Bestemødrene har vel 3000 "treff" årlig i trimboka si. Appelsinsteinen er blitt så populær som trimmål at også politiidrettslaget har sin egen bok i kassa. Kanskje vi kjeltringer også skal få vår egen bok?

			Dette skiltet finner vi på østsiden av Svartakslavatn, nær Stordalen. Det ble satt opp av Arne Smuk en gang på nittensyttitallet til minne om at her felte hans far Paul Smuk en ulv i mars 1938. På folkemunne har stedet fått navnet *Ulvekorset* etter denne hendelsen.

			På østsiden av Pasvikelva, like sør for E-105, finner vi *Elvenesparken.* Her er plantet en rekke trær, bl.a. sembrafuru (innfelt), som en ellers må til Sveits eller Sibir for å finne i vill tilstand. Her finnes også restene etter en tennisbane som en gang var til forlystelse for engelske laksefiskere. Parken var i sin tid kjent som Klerck-parken etter de første eierne som foretok de første beplantningene allerede i 1871. Etter andre verdenskrig har parken ligget brakk, inntil den ble restaurert som et samarbeid mellom Statsskog og en rekke organisasjoner. Arbeidet ble for en stor del utført av skoleelever. Elvenes vel har satt opp et grillhus der det en gang sto en fløterkoie.

Etter at Sør-Varanger ble formannskapsdistrikt i 1858, og dermed egen kommune, ble Magnus Klerk ansatt som kommunens første lensmann. Han bygde et herskapelig hus på Elvenes og hadde en periode også poståpneri. Elvenes var på den tiden senter i kommunen. Tilreisende av en hvis byrd ble innkvartert hos Klerk, bl.a. bodde Kong Oscar II her under sitt opphold i 1873. Forfatteren Magdalene Thoresen, kjent som Norges første kvinnelige journalist og svigermor til Henrik Ibsen, bodde her i 1884, og hun ga denne beskrivelsen av vår lokale terrorist; myggen: "Som i et Stryg er man pludselig omsuset av dem. Man skriger, man jager, man dræper - til ingen Nytte. Hvad udretter man med den Enkelte blandt de Utallige? Og utallig er Mængden; kunde man tælle Tusinder for hvert Aandedrag - da maaske! Men man skulde vel vogte sig for at aapne Munden, der vilde Adskillige gaa den Vej, og man kom ufrivilligt til at nedsluge sin Næstes Blod. Finmarksmyggen er nemlig altid fuld af Blod. Kun ikke Myggen paa Vardø, thi den lever af Tran. Den har ogsaa en hel anden Karakter end Varangermyggen, og hvis Nogen vilde offre Vardømyggen et kort Studium, skulde han gjøre interessante Erfaringer - i Retning av Begrepet Skolp." (skolp er hva vi i dag kaller hulljern)

			Boris Gleb nye kapell ble innviet i 1874. Dette fotografiet er fra 1965, altså den sommeren da vi kunne reise dit uten visum. I 1915 kom det ut en skildring fra Tolleiv Husmands reiser i Norge, han har noen år tidligere besøkt Boris Gleb og latt seg imponere av såvel kapellet som alle helgendager. Han forteller følgende fra et besøket fra stedet: "Har I været i kirken idag?" spurte jeg lapperne som fordrev tiden med aa "slaa ball" nede i Skoltebyen. "Nei hvorfor skulde vi det? Præsten og klokkeren har jo været der!" Tolleiv Husmand er forøvrig pseudonym for en viss T.Davidson.

			Her er vi ved partisanhula som ligger øst for Øretoppen. Hula ligger bak steinene midt i bildet, og er svært trang, særlig med tanke på at den rommet tre mann fra slutten av august til 27.oktober 1944. Partisanenes oppgave var å overvåke og rapportere tyskernes aktiviteter. Hula ble gjenfunnet av familien Sunde i 2005, og året etter satte Turlaget og Historielaget opp en informasjonstavle her. Forlaget Beallječohkka Innovation har gitt ut en pamflett om partisanene og deres virke.

			Denne trimkassa som står på Øretoppen har vært et populært utfartsted i flere år. På klare dager skal man kunne se syv kirker herfra. I bakgrunnen på dette bildet kan du se en Kjelmøya og en flik av Skogerøya, samt litt av Holmengråneset. Sommeren 2007 merket turlaget stien hit, men parkering kan bli litt besværlig p.g.a. sure hytteeiere.

			Til tider får vi besøk av dyr som naturlig ikke hører hjemme her. Mårhunden har vært innom og blitt drept, mens bisamrotta og kamchatkakrabben er kommet for å bli. I 1976 kunne vi glede oss over en stork som spankulerte på myra mellom første og andrevatn. Denne knoppsvanen gledet hyttefolket ved Reingjerdevatn høsten 1987, men ble avlivet på grunn av en misforståelse, og kan derfor sees i utstoppet tilstand på Strand museum.


			Vardøværinger har alltid hatt et nært forhold til Jarfjord, ikke minst fordi skolebarna derfra har hatt feriekoloni her. Allerede sommeren 1901 ble feriekolonien opprettet, vissnok på initiativ fra bl.a. ekteparet Wessel. Eiendommen Solvang inklusivt tilhørende bygninger ble i 1935 overdratt fra kjøpmannsfamilien Brodtkorp til Vardø kommune. Deretter har feriekolonien, med unntak av krigsårene blitt drevet fram til nittensekstitallet. Huset på bildet kjenner vi dag derfor bare under navnet Vardøkolonien. Eiendommen er i dag på private hender, og eierens likegyldighet kan man tydelig se på husets ytre beskaffenhet.

			De sovjetiske frigjøringsstyrkene skrev gjerne slagord på egnede steder, så som på Russesteinen, som du ser her. Russesteinen befinner seg noen kilometer fra Tårnet skole, ved Ishavsveien inn til Korpfjell. Skriften var nesten helt bortslitt, men i de senere har har noen tatt på seg bryet med å rehabilitere den. Neden for steinen er det satt opp et skilt med oversettelse og forklaring (innfelt).

			Hvalfangsteventyret i Finnmark hadde en kort og hektisk periode fra 1860 årene fram til like over århundreskiftet. I Jarfjord var det 6-7 hvalfanger stasjoner, som her i Valen i Lanabukt. Den var eiet av Tønsberg Interessentskab for Hvalfangst, og var i drift fra 1876-97 da den ble flyttet til Nordkynhalvøya. Hvalfangsten gjorde store innhogg i bestanden, og hvalfangerne fikk skylda for at fisken forsvant fra kysten. Konflikten mellom kystfiskere og hvalfangere kuliminerte i juni 1903 da omlag 700 fiskere knuste hvalstasjonen i Mehamn. I desember samme år vedtok Lagtinget en fredningslov som gjorde slutt på hvalfangsten utenfor Finnmarkkysten.

		Innerst i Kobbholmfjorden ligger Kobbholm kraftstasjon. Det var i drift fra 1927 til 1992. Vann til turbinen tok man fra Store Kobbholmvatn, som ble ledet i trerør derfra og langs fjellsida i Kobbelvdalen fram til stasjonen. Det er underlig å tenke på at man har klart å bygge denne rørledninga oppe i bratte fjellet ute i ødemarka uten at liv og helse gikk tapt, særlig når man tenker på hvilke hjelpemidler de rådde over dengang. Rørene skal ha blitt fraktet med hest fra Grense Jacobselv. Rørgata og elvedalen anser jeg som en severdighet. Det er i dag planer om å starte opp kraftproduksjonen i Kobbholm igjen, men planene ser ut til strande på høye nettpriser.

Pasvikelva var et eldorado for laksefiske. Pasviklaksen var særdeles grovbygget, og den største som er tatt skal ha veiet 35,5 kilo! Ikke rart mange satte seg opp små hytter, som her på Tørsethneset hvor disse bildene er tatt. Dessverre tok lakseeventyret slutt da russerne demmet opp Skoltefossen tidlig på sekstitallet, for det førte selvfølgelig til at gytemulighetene forsvant. I dag står dessverre de fleste laksehyttene til nedfall, kun noen få er i bruk og blir vedlikeholdt. Dette mener jeg er synd, fordi hyttene har en kulturhistorisk verdi. På Pasvikelvens vestbredd, fra Elvenes til Russegrensa; en strekning på omlag to kilometer, ligger det omlag 30 slike hytter.




			Her kan man faktisk lure på om det er hytta som er for liten, eller grunnmuren som er for stor. Faktum er at på denne grunnmuren sto det i sin tid en tollstasjon, for i den tiden Boris Gleb tilhørte Finnland, var det utstrakt trafikk dit både til lands og til vanns. Tollstasjonen ble revet og fraktet over til Sovjet av russiske soldater høsten 1944. Og tollstasjoner lå på rekke og rad opp langs Pasvikvassdraget, for grensehandelen var betydelig, særlig i mellomkrigstiden.

			Alt i 1890-årene etablerte en norsk kjøpmann seg i Boris Gleb. Hans spesialitet var avgiftsfritt mel og sukker til norske kunder. Til tross for at handelen var kvotebelagt, klarte man i august 1936 å bære med seg ufattelige 11 tonn over grensen. En av ferdselsveiene var Sukkerstien mellom Bjørnevatn og Boris Gleb. Fra den finske grensehandelen i våre dager vet vi jo at man måtte alliere seg med kjøttunger for å toppe kvota,så det er kanskje fra denne stien uttrykket sukkerunger stammer? Sukkerstien er fortsatt i flittig bruk til fritidsformål,og den inngår i Bjørnevatn Idrettslags Russlandsmarsj.

De første tegn til drivverdige jernmalmforekomster ble funnet sommeren 1902 av Johan Hilmar Kjellmann. Kjellmannsåsen er selvfølgelig oppkalt etter ham. Her hadde Sydvaranger noe av sin tidlige drift, noe små gruveganger, lasteramper, jernbaneskinner og veltede vogner vitner om den dag i dag. Om ikke området er fredet,ja så bør det snarest bli det. Ved nedleggelsen av Sydvaranger som gruveselskap i 1997, hadde man sprengt ut både Fisketind og Jerntoppen, og kommet helt fram til Kjellmannsåsen. Så på sett og vis var ringen sluttet!




	Her ser vi det moderne Sør-Varangers viktigste fjellknaus. Likevel er den ikke avmerket med navn på noe kart. Det var nemlig her, på Falkeberg, at Kjellmann fant de første spor av jernmalm. På gamle kart brukes navnet Svoveltind, dette navnet brukes også i det økonomiske kartverket, men toppen er plassert feil på kartet. Navnet Svoveltind har knausen fått fordi store mengder svovelkis ligger helt oppe i dagen.

Parti av Ørneveien ved Peskvatn. Ørneveien ble bygget i løpet av drøye to måneder i 1937. Her ble malmen fra Kjeldmannsåsen kjørt til Bjørnevatnet hvor den ble lastet i jernbanevogner. Samtidig ble veien fra riksveien inn langs nordsiden av Ørnevatnet laget slik at tomme biler kunne bruke denne veien tilbake til bruddet. De som deltok i byggingen av veien fikk et merke i sølv (innfelt), og et fotoalbum med bilder fra veiarbeidet. Veien ligger i dag delvis under gråbergtippene, mens veien fra riksveien brukes som hyttevei.






Vi har flere arter såkalte kjøttetende planter i kommunen, her representert ved Vanlig Tettegress (Pinguicula vulgaris), og Rundsoldogg (Drosera rotundifolia). Tettegress skal tidligere vært benyttet i gårdsstellet, ved at man la de noen bladrosetter i et kar og fylte spenevarm melk over. På denne måten laget man tettemelk som igjen gir grunnlag for rømmekolle. Soldoggen på sin side skal ha stått under Kristi kors, og de dogglignende dråpene den har på bladene skyldes Marias tårer eller Jesu svette, alt etter hvilket sagn vi hører.



			I området mellom Kjellmannsåsen, Brattli og Koppervika finnes det hundre, om ikke tusenvis slike kastegroper. Gropene ble kastet opp fordi man ønsket å kartlegge omfanget av malmfeltet.

På østsiden av Langfjorden, et par kilometer sør for Strømmen bro, ligger to eldgamle klebersteinsbrudd. Her kan man tydelig se hva som ble hugget ut: nemlig jarstein; en type fiskesøkke som var i bruk i perioden år 900 til omlag år 1600 e.kr. På attensyttitallet prøvde en Vadsøkjøpmann seg med drift her, men da den ikke var lønnsom ble den snart lagt ned. Heldigvis får vi vel si. Muligens stammer borehullene i bruddet etter denne mannen. For ordens skyld: Bruddene er selvfølgelig totalfredet.





		St.Georgs kapell i Neiden ble satt opp av den hellige Trifon i 1565, og er det eneste av Trifons byggverk som fortsatt står. Det har etterhvert bygget seg opp en liten menighet rundt kapellet, ved firehundreårsjubileet var nemlig Jogar Mikkelsen den eneste ortodokse østsamen i Neiden. St.Georgs kapell er sannsynligvis det eneste kirkebygg i verden hvor ikke statsministre har adgang.

		Lievjelakfisket, eller käpäläfisket som vi helst kaller det i dag, er en gammel østsamisk fiskemetoden hvor ei not blir kastet i kulpen hvor laksen står i påvente av å fortsette sin ferd opp skoltefossen på vei til gyteplassene. Kulpen kalles naturlig nok käpäläkulpen. Det er Neidenelvens Fiskefelleskap som driver fisket, og for å komme med der må man igjennom et komplisert nettverk av regler, men man må ihvertfall disponere 5 dekar jord, og så må man selvsagt bo i bygda. Men det ser ut til at enkelte reduserer boplikten til ei postkasse. De årene stangfiskerne har en dårlig sesong får käpäläfisket skylda, og disse forlanger at dette fisket skal stanses.

			Like etter avkjøringen fra E6 i retning Finland finner vi Stormælen Folkesti. Stien har to sløyfer, den ene med fin utsikt over Skoltebyen og Neidenelva, den andre i samme retning som Finlandsveien. Sten er skiltet med piler, og man kan se en rekke kulturminner her. Stien er anlagt av Nasjonalforeningen for Folkehelsen, og skal være Finnmarks første folkesti. Etter befaring kan jeg slå fast at den er garantert Norges eneste folkesti med ferske bilspor.

			Færdesmyra som ligger vest for E6 mellom Neiden og Bugøyfjord er etter sigende Norges største palsmyr. En pals er en haug i en myr som inneholder tele, altså snakker vi om såkalt sporadisk permafrost. Nå er jo uttrykket "pals" forholdsvis ubegripelig, så derfor har vi her i Sør-Varanger tradisjonellt kalt disse for tundrakuler. Altså en mer dekkende, og ikke minst vakrere betegnelse.

		I Bugøyfjord står dette monumentet over den samiske kunstneren John Andreas Savio (1902-38). Savio vokste opp hos sine besteforeldre på morsiden i Bugøyfjord etter at hans egne foreldre døde i 1905. Monumentet er resultat av et samarbeid mellom Prosjekt Bugøyfjord og Saviokomiteen som hadde ansvar for markering av hundreårsjubileet for Savio`s fødsel. Monumentet ble satt opp i 2004, og er laget av kunstneren tore Engen.

På kirkegården i Bugøynes vokser Polarflokken (Polemonium boreale). Dette er artens eneste kjente voksested på det norske fastlandet. Planten har vært fredet ved kongelig resolusjon siden 1919, og siden den har vanskelige formeringsforhold, er lokalbefolkningen oppfordret til ikke å ha vanlig fjellflokk i hagene sine, fordi polarflokken hybridiserer lett med disse. Deler av kirkegården blir heller ikke klippet før etter 15.august for å gi best mulig forplantningsforhold for polarflokken.



			Dette bildet viser Gåi´keluobbal i sørvestenden av Garsjøen, Gallok. I dette området skremte fiskergutten Mærra-Ole og samegutten Per-Ole opp en bjørn av vintersøvnen. Bjørnen gikk til angrep på guttene, men de stagget bjørnen ved hjelp av lassoene som de strammet fra hver sin side av dyret til de fikk tatt det av dage. Om historien er fri diktning, bygger på et gammelt sagn eller om det er en faktisk hendelse vet jeg ikke, men historien kan du lese i Håkon Evjenth`s: "En fiskergutt i Sameland"

			Ánáras máde; Enarestien har vært i bruk som ferdselsåre siden 1500-tallet, da birkarlerne, et handelsfolk fra Østerbotten brukten den til handelsreiser i Varanger. Enaresamene brukte stien når de dro på havfiske i Varangerfjorden, og både fangstmenn og reindriftsamer har brukt den. Ettersom veiene ble anlagt, ble stien liggende brakk, merkesteinene falt ned, og stedvis ble stien gjengrodd. I 1992 startet Nesseby kommune rehabilitering av stien, som starter ved Karlebotn. Nye merker er satt opp, og et av dem ser du her, hvor stien går inn i Sør-Varanger ved Åđđagåpskaidi. Stien går ut av kommunen og inn i Finnland ved grenserøys 350 E.



Denne bygningen, som står like før du kjører over broa til kirkegården på Sandnes er faktisk en tidligere sjøflyhangar. I 1959 startet Odd Bentzen og andre opp flyselskapet Varangfly, som blant annet drev charter flygninger til Ivalo, men også post- og passasjerruter til Bardufoss inntil Høybuktmoen ble stamflyplass i 1963. Etter hvert ekspanderte selskapet gjennom oppkjøp av andre selskaper, og skiftet navn til Norving i 1972. Resten er historie, og vil du lese mer av den, kan du trykke på denne linken.





Dette fenomenet, som kalles heksekost, er vel kjent for de fleste. Heksekostene skyldes en sopp ved navn Taphrina betulina, og som får de små knoppene på grenene til å danne sidegrener som vikles inn i hverandre. Også heksekostene får grønne blader.



Langvasseid veghistoriske samlinger ligger ved riksvei 885, et par hundre meter forbi krysset. Det består av denne vegvokterboligen fra 1929 med tilhørende smie, garasje og utedo. Her finner du også en steiknuser, ei gammel sandkasse og en rekke brakker. Deler av samlingen er fredet med hjemmel i kulturminneloven.


(foto 2011)
		Skolestien til Strand internatskole gikk mellom Langvasseid og Strand med en avløper til Firkantvatn. Den var i bruk fra 1905 til midt på femtitallet. Bildene viser merkingen ved start Firkantvatn, og utsiktspunktet på Kristofjellet. Fra Kristofjellet kan man blant annet se Rajanpää i vest og Galgoaiv i sør. Slike kulturstier, ofte basert på gamle ferdselsårer, er heldigvis blitt vanlig her i kommunen, for de gir en ny dimensjon til ivrige turgåere. Denne stien er ryddet og merket av Forum for Friluftsliv 2004-05.

Inne på fjellet, ca. en times gange vest for Langvasseid, lå det en gang en stor bergkrystallåre. Dessverre ble den en gang på 1980-tallet oppsøkt av illgjerningsmenn som sprengte åren og fraktet bort krystallene, for her så man muligenheten til å tjene seg noen kroner. Noen få bergkrystaller vitner om hva som en gang fantes, men ellers er området en sandhaug - som et monument over menneskelig dårskap

Namdalen ligger ved Langfjordvatnets østside. Den første bureiseren kom hit i 1854, og oppkalte stedet etter hjemplassen sin. Senere kom flere til, men fordi det aldri kom vei hit, ble gårdene fraflyttet noen år etter krigen. Den siste beboeren flyttet fra Namdalen i 1980. Gården på bildet heter Nordre Namdal, og er i dag museumsanlegg.


(foto 2011)
Som vi ser er Namdalen preget av forfall.


(foto 2011)
Her, på gården Namdal, bodde Pernille Tollefsdatter fra tidlig 1860 tallet fram til 1882, da hun flyttet til Strand. Pernille var kjent som kommunens første kvinnelige nyrydder. Sør-Varanger Historielag satte i 2003 opp en minnestein for henne i anledning av at det var hundre år siden hennes død.


(foto 2011)




Rypebæra (Arctostaphylos alpina) er en plante som kanskje ikke så mange kjenner til, for den virker ganske ubetydelig der den kryper sammen på forblåste fjellknauser. Det spesielle med rypebæra er at bærene først er grønne, så blir de røde, og til sist, som modne bær, er de svarte. Men da er de ikke lenger ubetydelig, for da har bladene fått en dyprød farge som gjør den til en karakterplante, i hvert fall for oss som har ærender i fjellheimen utpå østparten.



Bergkunst er jo noe vi kjenner fra komsakulturen, etter funn flere steder i Finnmark. Dessverre har vi ennå ikke funnet helleristninger i Sør-Varanger, men i mellomtiden kan vi jo trøste oss med den moderne typen. Bildet til venstre viser et politisk slagord fra 1972, og ble malt av en nederlender som var bosatt i Maggadalen. Det sees lett når man kommer kjørende ut av dalen mot Hesseng. Bildet til høyre er fra fjellskjæringa ved Saga (Holmfosskrysset) Der står det som en påminnelse om hva pasvikdølene bør ha med seg hjem fra byturen.





Vi forflytter oss til Nordvestbukta, Vaggetemvatnet. På russisk side troner Galgoaiv opp. Navnet betyr kjerringhode, og fjellet dominerer landskapet. I tåke, måneskinn og annen dunkel belysning framstår det som et mytisk landskap, og det er ikke underlig at det knytter seg samisk sagn til fjelltoppen. Muligens er det dette fjellet Qvigstad refererer til som Tsjakkalagvarre. Tsjakkalaggene var små mennesker, omlag en alen lange, de gikk rundt nakne og bodde i kilder. Fanget man en tsjakkalagg var ens lykke gjort, for magene deres var fylt med sølv, og hodene med legedom. I mellomkringstiden skal Galgoaiv ha vært et populært utfartssted, og da fjellet kan sees fra store deler av Sør-Varanger, må utsikten herfra være formidabel. I et hi ved foten av fjellet ble sølvreven Jaampas født. Den historien kan du lese om i Mikkjel Fønhus bok: "Skogenes eventyrer".



			Inn mellom knausene på Sukkeråsen ligger Grandalen. Omlag femti meter bred og tre hundre meter lang ligger den langsetter en bratt bekkedal. Granene ble plantet, blant av ved hjelp av skoleelever fra Pasvik engang tidlig på nittenfemtitallet. Grandalen står i skarp kontrast til den omkringliggende, glisne furuskogen, blant annet fordi skogen i likhet med annen granskog mangler undervegetasjon.

I 1966 forsøkte man seg med ny næringsdrift i Øvre Pasvik, idet man igangsatte Oksfjellet sauebeite. Dessverre satte bjørnens herjinger en stopper for dette, og etter bare elleve år, i 1977, måtte man avslutte. Da hadde bjørnen satt til livs over 400 sau, eller nærmere tyve prosent av de sauene som ble sluppet ut. Vi kan fortsatt se rester av sauedriften, som disse gjerdepålene på Sukkeråsen, eller dette samlegjerdet nederst i Grandalen.





Bedre eksempel på grenselandet Sør-Varanger enn dette finner vi knapt. Disse to holmene ligger i nordlig forlengelse av Kjerringnesset. På den største holmen, som heter Nakholmen/ Skolteholmen, hadde Pasviksiidaen sin høstboplass helt fram til etter første verdenskrig. Den lille holmen, Gravholmen, har vært brukt til gravplass helt siden fjortenhundretallet. Graven er undersøkt arkeologisk, og i dag ligger levningene på kirkegården på seksognittihøyda. Gravholmen er idag norsk, mens Nakholmen tilhører Russland.





Globetrotteren og diamantleteren Peter Birger Holte reiste en gang på nittentyvetallet oppover Pasvikdalen på leting etter diamanter. Holte hadde flere tiårs erfaring fra diamantleting i Australia og Sør-Afrika. Et stykke opp langs Gjøkbekken slo han leir, og herfra beretter han: ”Fra en naturelskers og friluftsmanns synspunkt var tilværelsen absolutt ideell, hvis det ikke hadde vært for et eneste mørkt punkt, og det var myggen. Allerede ved Boris Gleb var det ilde, ved Svanvik ble det nesten uutholdelig, men det var først lenger oppe i dalen at vi støtte på selve hovedarmeen. Det vi hadde hatt føling med hittil hadde bare vært speidere og fortropper. Nesten like ilde som myggen, var forresten kleggen og noen stygge flate fluer som var svært plagsomme.”

		Øvre Pasvik er full av minner fra andre verdenskrig. Her har vært fangeleirer og tømmerleirer i tillegg til vanlige spor etter krigsanlegg og handlinger. Etter frigjøringen satte sovjetrusserne sitt preg på området. Bildet viser en av mange ovner fra et nærmest intakt sovjetisk feltbakeri som ligger ved Gaukstad på Gjøkåsen. Først tente man bål inni ovnen for å varme den opp, deretter fjernet man bålrestene og la inn brødene.

			Ved første øyekast ser dette ut som en liten myrbekk. Faktum er at dette er del av et femhundre meter langt fangstanlegg som teller tredve fallgraver. Fallgravene ligger på Kjerringnesset, nærmere bestemt like etter avkjøringen til Jordanfoss. Fallgravene er ikke datert.

			Før veien ble anlagt oppover Pasvikdalen var elva den vanligste ferdselsvei sommerstid. Men fossene og strykene var et problem, så for å komme forbi disse bygget man trallebaner. Trallebanen var gjerne bemannet av folk som bodde i nærheten, og på denne måten kunne tjene noen ekstra slanter. Etter kraftsverksutbyggingen av Pasvikvassdraget ligger de fleste trallebanene på norsk side under vann, og i dag er det bare ved Melkefoss og den avbildede ved Jordanfoss man fortsatt kan se spor etter dem i terrenget. Trallebanen ved Jordanfoss ble påbegynt i 1924, og var ferdig anlagt året etter.



For de som ennå holder seg med kjørerein er det nødvendig å ha tilgang på reinlav. Denne sankes på barmark, og legges tilgjengelig for henting på vinterføre. Bruk av kjørerein er i dag aktualisert på grunn av turistsatsingen. Bildene er fra to forskjellige steder i Pasvikdalen.



			På slutten av nittenfemtitallet ble reingjerdet på grensa til Finland satt opp. I den anledning ble det anlagt en kløvsti fra Ellentjern fram til Føllvannskoia Stien er i dag merket som tursti, og her, et par kilometer sørøst for Trollhaugen, finner vi et bord med benker, og det er satt opp en utedass. Som skiltet viser er det her en avstikker ned til Høvannskoia. Arbeidet er utført av Statens Skoger rundt midten av nittennittitallet. Merkingen er dessverre i slik forfatning at den bør fornyes.

			Her ser vi et konttori. Slike innretninger ble brukt til å samle rein. Før grensegjerdet ble bygd var det nemlig vanlig at finske rein kom over grensa og blandet seg med de norske. De finske reineierne kom da over grensa og hentet sine rein tilbake etter at de var samle i slike konttori som var laget av trær felt på stedet. Dette samlegjerdet ble sist brukt i 1934. På kartet finner vi navn som Kontturijänkä, som tegn på at her har stått et konttori.

			I 1991 ble stien langs østsiden av Sortbrysttjern fram til Ellenvannskoia i Nasjonalparken beriket med syv slike små kasser som inneholdt opplysninger om hvordan området ble brukt i gamle dager. Ved denne finner vi restene av en reingjeterkoie. Andre beskriver hvordan man drev snarefangst etter storfugl, eller satte opp andeholk for å skaffe egg fra fattigmannshøna; kvinanda. Fylkesmannen i Finnmark og Statens Skoger samarbeidet om dette prosjektet.

			For en anglosakser vil det være utenkelig å spise kalkun uten en gelé av dette bæret som tilbehør. Tranebær (Oxycoccus quadripetalus) vokser på blaumyrer, og ved første øyekast ser det ut til at som om noen har slengt en neve bær utover myra, for tranebæra vokser på svært tynne, krypende stengler. Og etter å ha gjennomført et smaksforsøk på Sarima for et par år siden kan jeg dessuten opplyse følgende: Her trengs mye sukker! Tranebæret er etter sigende en art som får bedre vekstvilkår her i kommunen som følge av klimaendringer.

			Like nord for Ødevatn ligger Revsaksskaret, Pasviks eneste canyon. Revsaksskaret er en av Pasviks desiderte naturperler.

			Nord for Ellenvatn, like utenfor den gamle nasjonalparkgrensen ligger denne nedfalte koia, laftet opp av grovt tømmer. Man legger dog merke til at det finnes ikke rester av verken gulv eller tak, så koia har tydeligvis aldri vært i bruk. Forklaringen er enkel; i hine hårde dager måtte man langt av sted hvis man ville svi seg en liten dram, for lensmannen kunne lure i buskene. De to karene som satte opp denne ble dessverre "fersket" av folk som lå på fiske ved Ellenvatn, og da den ikke lenger var hemmelig, ble hele prosjektet oppgitt tiltross for at koia var nesten ferdig. Koia ble påbegynt i 1935 eller 36.

			Går man ut tidlig om morgenen, før dagen har tørket duggen vekk fra vegetasjonen, kan man se slikt som dette. Så langt øye kan se er bakken dekket av små spinn av edderkoppdyr. Dette bildet er fra Føllbrann.

		Denne fugletitterbua satt opp Fylkesmannen i Finnmark i samarbeid med det som engang het Statsskog. Hit inn kan man komme inn ubemerket bakfra, og ved å åpne ei luke i fronten, få utsyn over våtfugleldoradoet i Gjøkbukta. Atkomst til bua er merket med skilt, nærmere bestemt på venstre side av veien like før Gjøkåsen grensestasjon.

		Under denne steinen ved Gjøkmyra bodde ungdommen Benjamin Säärelä fra Vaarlamasaari en vinter på flukt fra revolusjonskrigen i Finland. Steine kalles derfor Desertørsteinen. Varlemasaari ligger på finsk/russisk side av Pasvikelva like sør for Nyrud. Restene av Benjamins ildsted kan fortsatt sees, og den som kjenner minimumstemperaturene i Øvre Pasvik vinterstid har nok en anelse om hvilken prøvelse dette var. Mat fikk Säärelä av lokalbefolkninga, som passet på å gå til steinen i snøvær slik at ikke sporene skulle kunne følges.

			like sør for Kneppåsen, som ligger langs skogsbilveien til Grenseberget finner vi Kirkesteinen, en enorm kampestein som virkelig ruver der den ligger midt i myra. Steinen er nok lagt der av en isbre, og har nok ligget der en ti tusen års tid. Myra den ligger på heter Kirkkokivijänkä, ordet er finsk og betyr Knivsteinmyra. På det økonomiske kartverket er området benevt Prestegården, men dette navnet er ikke kjent blant mine informanter på Vaggatem.
			Jegere og andre turfolk har benyttet anledningen til å risse navn og årstall inn i Kirkesteinen.

			Her ser vi et eksempel på en kavlevei, en vanlig metode for å legge vei over myr. Deler av veien fra Grenseberget inn til Treriksrøysa på Krokfjellet er laget på denne måten, og personlig synes jeg det ser "tøft" ut. Men det synes ikke diverse miljøorganisasjoner som anmeldte forsvaret for ulovlig veibygging; veien er nemlig anlagt for å kunne kjøres med terrengkjøretøy. Forsvaret ble idømt en betydelig bot, og miljøvernet jublet. Hva miljø- gevinsten med at en halv million kroner overføres fra forsvarsdepartementet til justisdepartementet består i, se det har jeg problemer med å forstå. Nå er det dessuten bevilget omlag 50 kalde millioner for å bygge patruljevei langs hele Schengengrensa, så her lukter jeg hva engelskmennen kaller "trouble brewing".

			Dette er restene etter en gammel slagfelle. Slagfellene ble brukt til fangst av rovdyr, og meningen var at når dyrene gikk på åtet som var lagt ut, falt øvre del som var tynget ned av steiner ned og klemte fast eller helst drepte dyret. Denne slagfella er gammel, og skal vissnok være brukt til å fange ulv.





Stedsnavn er kultur. Her skal vi se på noen stedsnavn som er borte, eller har endret seg ved at bruken har endret seg, eller som rett og slett har gått ut av bruk fordi de som anvendte det har falt fra. For framtiden vil nok de navnene som står på moderne turkartene, M711-kartene, være bestemmende for hva vi kaller et sted. For spesielt interesserte vil jeg anbefale å gå inn på Statens Kartverks hjemmesider. Her kan man via norgesglasset zoome seg inn i det økonomiske kartverket. Her er målestokken større, og dette kartet har derfor større navnetilfang.

			Alle kjenner selvfølgelig igjen Kirkenes sentrum, her i perspektiv fra taket på Rica Arctic. Men dette området har faktisk hatt et annet navn, nemlig Klokkergaard(en). For det var nemlig det navnet området ble gitt ved matrikulering i 1868. Naturlig nok forsvant navnet etter som byen reiste seg.

			Dette huset, Richard Withs gate 5, er kjent som *Lille Moskva* i Kirkenes. Årsaken er at huset i sin tid var bebodd utelukkende av kommunistfamilier. Selv om huset i dag beboes av helt andre vil nok navnet bestå en stund framover.

			Alle som kjører Johan Knutzens gate langs sjøsiden av Kirkenes kjenner denne lille småbåthavna delvis innelukket av en liten molo. Den har fått navn etter Henrik "Hinke" Fredriksen, som bodde like ved, og kalles derfor rett og slett *Hinkefjæra.*

			Like vest for Hinkefjæra ligger dette huset oppe på en tysk bunkers fra verdenskrigen. I årene etter krigen ble huset brukt til sikring av Widerøes sjøflyvirksomhet, og kalles derfor den dag i dag for *flysikringa.*

			Vis á vis dampskipkaia i Kirkenes ligger Lurdalen. Navnet kommer av at det en gang lå et lurhus her, hvor folk som kom fra Korsfjordsiden kunne bruke luren for å bestille skyss til byen eller til Beddarineset. Lurhuset ble revet av tyskerne. Lenger ut mot Tømmerneset hadde Sydvaranger et dynamitthus, huset finnes ikke lenger, men stedet det lå heter fortsatt dynamittneset.

			Bildet er fra fra jernbanetraseen mellom Kirkenes og Bjørnevatn. Her ser vi at det var nødvendig å skyte ut fjell for å bygge traseen. Fjellskjæringa, som ligger på høyde med sørenden av Førstevatn, har fått navnet Jungbäckskjæringa etter navnet på skytebasen. Likeledes har vi Ekskjæringa som ligger ved AVL, den har også gitt navn til Ekhaugen. Altså var det vanlig å kalle opp fjellskjæringene etter mannen som sprengte dem ut.Er det ikke på tide at vi kaller noe opp etter Jostein Eliassen?

			Her i denne dalen, som går fra Langdammen på Toppenfjellet og ned til slambanken, bodde Ole Rugaas med familie fra trettitallet og gjennom andre verdenskrig. Rugaasdalen heter dalen den dag i dag, selv om sporene etter huset er forsvunnet. For å komme til og fra arbeid, måtte Rugaas gå gjennom de tyske antiluftskytsstillingene, og for dette hadde han spesialtillatelse. Tyskerne kalte den østligste delen av dalen Schlucht.

			Eiendommen på bildet er angivelig den første som ble bebygd på Hesseng. Den ble overdratt til kommunens jordmor i 1880. I 1922 overtok Sofie Hessenget eiendommen, og fra henne har vi stedsnavnet Hesseng. I min oppvekst på sekstitallet gikk stedet under navnet Strømmenkrysset, i hvertfall blant oss som var fra Kirkenes. Tidligere var det vanlig at man ga navn til den grunnen man fikk utmålt, og flere av disse navnene er i dag stedsnavn. Eiendommen på bildet ble gitt det poetiske navnet *Ensomhet.* Men det er vel få som forbinder poesi med dagens bebyggelse, f.eks. bilopphuggeriet.

			Her et utsnitt av bekken som renner gjennom Hesseng, under jernbanen og ut i Tredjevatn. I 1870-årene fikk bekken navnet *Portvinsbekken.* Dette på grunn av sin lyse, brune farge som minnet nettopp om portvin.

			Prekestolen i Lysefjorden burde være kjent, om ikke for annet, så for sin tiltrekning på basehoppere. Her i kommunen har vi hvertfall to prekestoler. Denne som er avbildet ligger ved bøkfjorden like sør for Jakobsnes. Den andre ligger på Kjelmøya, men basehoppere får neppe adrenalinkick ved synet av disse.

			Kongsgammedalen skjærer seg på tverrs av fylkesveien mellom Elvenes og Jakobsnes. Navnet har den fra tiden da soldatene fra Vardøhus festning, d.v.s. kongens menn, hadde ei gamme her som de brukte i forbindelse med vedhogst.

			Dette høydedraget ligger mellom store og lille Ropelvvatn. Det er navnløst på nyere kart, men fra gamle dager av har det het Hærgelavtvarre. Dette er et samisk navn som beskriver terrengtypen; "hærge" betyr kjørenrein, og sammen med "lavt" betyr det noe sånt som "her kan man sette seg å kjøre". Navnet skriver seg nok fra tiden hvor bruk av kjørerein var vanlig, og da oppstigningen fra Ropelv er svært bratt, måtte man nok leie reinen til man kom på toppen. Navnet brukes den dag i dag i forskjellige former av folk med tilknytning til Ropelv/Reinøysundområdet.

			Denne fjellknausen har gitt navn til ei hel bygd. Samene kalte den Tōrn eller Toardna, norsk navn er Tårnfjellet. Eiendommen Tårnet ble matrikulert grunn før forrige århundreskifte, og fra 1890-årene ble navnet brukt på hele bygda da rektangelkartene ble laget. I bygda finner vi derfor bl.a. Tårnet skole, Tårnhallen og Tårnet kraftstasjon.

			Dette huset står på et lite nes på sørsiden av Munkefjorden. Huset er bygd av tyskerne, og herfra la de telefonkabelen som gikk under fjorden og fram til ei forlegning de hadde ved Mikkelsnes, og deretter videre til skolen. Etter krigen trakk en initiativrik Neidenværing opp kabelen for å nyttigjøre seg blyet. Neset kalles i dag for Kabelneset. Men det ser ut til at stadig flere bruker navnet Kabelneset om det neset som egentlig heter Sandneset, og ligger 500 meter lenger innover fjorden.

			Noen kilometer fra Neiden til den finske riksgrensen ligger denne åsen som du ser i horisonten. Kulthaharju, Gullåsen heter den, og årsaken er som følger: En kareler de kalte Russe-Ivan skal ha funnet gull i fast fjell her, men dekket det til med torv. Funnet skulle skjules, for hvis bygdefolket i Neiden oppdaget gullet ville det bare bli krangel! Ettersigende skal mange ha lett etter gullet uten å finne det.

			Innerst i Tjærebukta, på sørsiden av riksvei 885, finner vi Peilen. Her hadde tyskerne en peilestasjon hvor de lyttet etter fiendtlig radiotrafikk, f.eks. fra partisangrupper. I dag er en steinhaug og et bardunfeste (innfelt) alt som er igjen etter stasjonen, men navnet lever og brukes på N50-kartet.

Øverst på siden