byvandring



"Kirkenes er muligens et hull, men det er mitt hull." Sitatet skriver seg fra en kjent Kirkenesværing, nemlig undertegnede. På denne siden vil jeg sette skråblikk på byen vår. Vi har en del ting vi må rette på; men vi har også særegenheter vi kan trekke på smilebåndet av.

Piselvnes, eller Akkolaggnjarga (Håkjerringnes) var skapt til å bli by. I 1862 ble det bygget en kirke på neset, og vi fikk dagens navn: Kirkenes. Her følger noen tidlige vurderinger av byen:

" Paa det sted, hvor Klosterfjorden deler sig og sender det ene Løb inn til Elvenæs, medens det Andet danner Langfjorden, ligger Sydvarangers Kirke. Stedet kaldes Kirkenæs. Det er en stor Fladestrækning med en Del Sand og Myrgrund, og med Græsmarker og skjøn Birkeskov til alle sider; man kan ikke se et mere indbydende Bosted. Her er saa frit, saa aabent, og Fjeldene trække sig ligesom tilbage, for at give Plads, men her er allikevel ikke Mange, som indtage den. Foruden kirken og en fem, seks Bygninger, ser man kun aabne Tomter gabe frem overalt. Det kaster Ugjæstfrihedens Kulde over Naturen, og først ved et nærmere Syn, skjønner man, at Naturen med stor Gjæstfrihet indbyder Enhver. Hvorfor er det Ingen som vil gripe Tilbudet?" Magdalene Thoresen: Billeder fra Midnatsolens Land, 1884

" Det er ikke tvil om, at den yngste by i Norge blir byen Kirkenes, Kirkenes er fra tidenes morgen vissnok bestemt til by. Her er god plass, fin slette og en uforholdsmessig lang strandlinje." Høyesterettsadvokat Michael Puntervold, 1902.





Innbyggerantallet i kommunen ble femdoblet i tiden fra århundreskiftet fram til 1940 takket være oppstarten av AS Sydvaranger. Ved utbruddet av andre verdenskrig bodde det flere mennesker i kommunen enn det gjør i dag. Altså trengte svært mange husrom forholdsvis fort, noe som utvilsomt gjorde utslag på bygningsstandarden. Det er i dag en utbredt oppfatning, særlig blant unge mennesker, at Kirkenes var en vakker by før krigen, med sine trehus i Jugendstil. De har selvsagt rett, hvis man bare ser på sentrumsgatene. Disse to bildene har jeg funnet i et privat fotoalbum. Bildet til høyre er fra Haganes i 1944, og minner meget om det vi vanligvis kaller slum.
Klikk på bildet for å gjøre det større




	Vi er muligens den eneste byen i verden hvor pensjonistforeningen har lokalene sine vegg i vegg med kontoret til begravelsesbyrået. For Kirkenes er stedet hvor kontrastene møtes; det er sikkert ingen andre byer hvor helselagene klager over inntektstap dersom det blir slutt på røyking på bingoarrangementene.

	Sør-Varangerlaget i Oslo tok initiativ til å få satt opp et minnesmerke over krigsmødrene på torget i Kirkenes. De sørget også for at det ble samlet inn midler for å realisere prosjektet. Minnesmerket har gode kår i sommerhalvåret, men i snørike vintre er det gjerne siktepunkt for opplagring av kommunale snøhauger. Her i kommunen er nemlig respekt et barmarksfenomen! Krigsmødre monumentet er laget av Per Ung og avduket i 1994.

	Her har vi Sjæfen i gågata i Kirkenes. Vi strør om oss med så mye matavfall at måsen heller hekker på hustakene i byen ennute i fjorden. Det var ille nok når vi bare trengte å bekymre oss for måsemor når ungene falt ned på gata, men etter hvert oppfant fuglene selvbetjenings-systemet; de nappet maten rett ut av hendene våre! Med de sjokkartede følger dette fikk for barn og hjertesvake. Samt alle andre. Derfor har måseeggene fra hustakene en pikant bismak av ost, skinke og soft-ice. Kristoffer Schau ville ha angret bitterlig hvis han hadde kommet til Kirkenes for å undersøke om måsen ser forskjell på pølse og penis - det ville nemlig fått fatale følger for Schaus kjønnsdeler.



	I 1936 ankom Agnar Myklebust Kirkenes som lærer ved Eliseussens Handelsskole. Senere kvittet han seg med busten og skrev sin debutroman: "Lasso rundt fru Luna." Deler av boken er en slags nøkkelroman herfra, hvor særlig hans forhold til en kvinne kalt "nattstjernen" blir vektlagt. I boken følger Mykle kvinnen hjem etter første stevnemøte, hvoretter han har sex med henne opp mot et vaklevorent plankegjerde utenfor hennes hjem. Da jeg har brakt i erfaring at nattstjernen på den tiden bodde sammen med sine foreldre i vestfløyen i den gamle treskolen, må altså tildragelsen ha funnet sted omtrent her.

	Nok et eksempel på kommunal estetikk: Blomsterkassene faller naturlig inn mellom søppelcontainer og sandkasse.


	Som dere ser har vi her et bilde av bydelen Haganes. En turistguide informerte sine kunder således om området: "På Haganes er alle husene malt i forskjellig farge, dette er fordi man ikke skal gå inn i feil hus etter en fuktig aften på byen."

	Tromsøpalme eller kjempebjørnekjeks, de lærde strides om det er en eller to forskjellige arter. Til Norge kom den omkring 1835, tilsendt som frø fra England til en gruveingeniør i Kåfjord. Han synes palmen var utmerket som prydplante, hardfør som den er. Og hardfør er den, det har tromsøværingene fått erfare. Dessuten skygger den ut annen vegetasjon og har en enorm frøproduksjon. Tromsøværingene vil ha planten bort, noe som er lettere sagt en gjort, da denne planten sannsynligvis overlever atombombeangrep. Det eneste eksemplar jeg kjenner fra Kirkenes er dette, som står ved Solheimsveien, like over der hvor Skitbekken renner i friluft.

	Dette lille hotellet, verdens minste, ble satt opp av den finske kunstneren Sami Rintala. Det ble innviet 30. august 2005. Rintala var i Kirkenes i forbindelse med Barentstriennalen arrangert av Pikene på broen samme år. Hotellet har en lobby og to soverom, og det er vedfyrt. Ved og sovepose må man imidlertid medbringe selv. Hotellet har ikke toalett eller innlagt vann. ViaTravel står for booking. Hotellet har fått meget god omtale i en rekke medier, og det blir forhåpentligvis stående inntil det blir behov for plassen til andre prosjekter.



	Stubben er en veistump i Solheimslia. Den er 105 meter lang. På femti/sekstitallet var den sannsynligvis Europas mest overvåkede vei. Årsak: Det bodde en kommunist i hver ende! CIA satellittene kan ta seg ei bolle.


	Om Banemesterboligen ble bygget mellom 1910 og 1915, eller om den ble bygget omkring 1920, ja det strides de lærde om. Den kan ikke rives fordi den er verneverdig. Og da er det vel rett og rimelig at den ser slik ut.

	Med utbygging av den videregående skolen, samt oppsetting av Barentshallen (hastesak), har også Hesseng fått sin "sky-line".

	Dette buss-skuret i Bjørnevatn er en større turistattraksjon enn mange er klar over. Onde tunger vil ha det til at det er eneste rampen i Bjørnevatn ikke har klart å ødelegge, ihvertfall når det gjelder buss-skur. Onde tunger hevder dessuten at buss-skuret ble frambudt for salg under auksjonen i 1997. Det medfører ikke riktighet, men det hadde vært jævli artig å se hva som hadde skjedd hvis de hadde prøvd!

	Av en eller annen grunn fant man ut at det var en god ide å sette opp en betongskulptur av en isbjørn med en laks i labbene utenfor Neiden Hotell. Etterhvert som det var stadig flere som påpekte det absurde i dette påfunnet, tilbød skulptøren seg å male bjørnen brun, dersom det var alminnelig enighet om dette. Hva som gjør det mer intelligent med en statue av en brun isbjørn med en laks i labbene vet sannsynligvis bare Han hvis veier er uransakelig.

	Æren for denne installasjonen skal ingen lokale helter få. Av rent estetiske grunner tar jeg den med likevel. Denne storlommen henger nemlig over utgangsdøra til Toini Sanilas etablissement, vel ti kilometer sør for butikkene i Näätämö. Hvorfra de har framskaffet denne kreasjonen aner jeg ikke, men den er tydeligvis bestilt fra IKEA, den er jo tross alt levert flatpakket! foto: Rune Rautio



	Dette VELKOMMEN TIL KIRKENES skiltet ble satt opp sommeren 2005 av private initiativtakere som også selv sørget for innsamlingen som finansierte prosjektet. Sommeren 2006 fikk skiltet selskap av ei fontene ute i Førstevatnet, også den kom til etter privat initiativ. Dette er altså det første som møter turister og Bjørnevatnværinger som kommer til byen langs E6, om enn fra en annen vinkel enn bildet viser. Jeg vil se litt nærmere på hva som møter folk som kommer til Kirkenes; vi bor nemlig ikke i en vakker by, selv om enkelte turister vil hevde det motsatte. Disse turistene har imidlertidig ikke vært i gågate en søndags formiddag.....

	Disse husene i Solheimsveien eies av Stiftelsen Bolig Bygg. Ingen i Solheimslia husker sist de ble malt, men etter fargevalget å dømme må det ha vært i depresjonstiden. En annen sak er at etterhvert som luftealtanene har falt ned/ blitt revet ned, har de dørene som skal være rømningsvei blitt fysisk sperret fra utsiden.

	Disse bølgeblikkgarasjene nederst i Solheimsveien tjente i sin tid sin hensikt. I dag er de forfalne skur som er mest egnet til å forarge forbipasserende. Om vinteren blir det bare måket veit il en av garasjene. Heller ikke i denne er det parkert noen bil.

HURRA! Garasjene ble fjernet november 2011

	Forut for kommunevalget i 2003 begynte noen å bable om å snu byen mot havet, hva nå det skal bety. Allerede sommeren etter kom denne parkeringsplassen opp, kun få meter fra flomålet. Er det rart byen snur seg bort i vemmelse?



På midten av syttitallet bygget AS Sydvaranger ny slamledning for å dumpe avgangen i Bøkfjorden istedenfor Langfjorden. Slamledinga gikk i luftspenn til Dampsentralen, hvoretter den gikk i tunnel til den kom ut i fjorden. I den forbindelse ble disse betong-kolossene bygget. Dersom det ikke er tilrådelig å rive disse, må da eierne klare å påføre dem litt maling, eller hva?



Vi beveger oss opp til sentrumsområdet igjen. Forretningsgårdene, især de som ligger langsetter Dr.Wessels gate, representerer gjenreisningarkitektur, og regnes derfor som verneverdige. Man kan f.eks. ikke foreta fasadeendringer. Det jeg derimot ikke forstår, er at man ikke kan gjøre noe med fargene, for etter å ha konsultert fargekartet, er jeg usikker på om fargene heter grå eller om de heter trist. Se dette knippet bilder og døm selv:







Sommeren 2004 fikk ordføreren kritikk for å være lite synlig. Ordføreren slo tilbake ved å ta opp en gammel sak: Nemlig den utvortes beskaffenheten til industriområdet på Storhaugens østside. Det er kommunen som eier disse tomtene, men festerne unnskyldte seg med at slik må det se ut når man skal drive næring:


	I dette tilfelle må man gi den næringsdrivende rett, for man vet jo aldri når en kunde forlanger å få gjøre bruk av en avskiltet lastebil uten hjul!
	Dette er nok et funn for turistnæringen, for man fryser sikkert mye mer i denne, enn i de nymotens ishotellene som er så populære.

Forsøplingen er i dag like ille, men ordføreren fikk jo bilde og navn i avisa i ei hel uke, og det var vel det som var den egentlige meningen. Dessuten har vi jo fått denne bygningen som skjermer mot det verste innsynet:





	Sortland er kjent som den blå by, etter at en kunstner tok initiativ til å male husene i havne og sentrumsområdet i forskjellig blåsjatteringer. Stockholm er kjent for sine kuer. Berlin har bjørnen som sitt symbol. Her har man plassert 5000 bjørner i ulike positurer rundt omkring i byen. Hver bjørn har sin egen sponsor og sin egen kunstner som har stått for dekorasjonen.

Hva om vi fjernet klokketårnet på kirka, og lot en matrusjka speide ut over fjorden? Eller om vi malte Vasilijkatedralen på lysverkveggen?



SPILL FANTASIEN ET PUSS! Jeg vet det er mange der ute i cyberspace som sitter og eksperimenterer med Photo Shop eller andre bildebehandlingsprogrammer. Send meg gode forslag til hvordan vi kan forbedre byen vår, så skal jeg legge ideene ut på denne siden. Send forslag til: knut@himmelstigen.no

Øverst på siden